onsdag 2. mai 2007

Kjære Sinna mann!


Det var ikke meningen å forstyrre gravfølget.
Jeg så dere ikke.
Jeg klarte å stoppe i tide.

Likevel ble du så sint.
Du hyttet neven mot meg.
Hva har sinne med sorg å gjøre?
Jeg forstår, men jeg forstår ikke.

Kjære sinte, sorgtyngede, dresskledde, gamle triste mann.
Unnskyld,
hvis det betyr noe.

1 kommentar:

Bridgehill sa...

Til tross for omstendighetene – sjarmerende og godt. Smil til verden og verden smiler til deg?