Mellom barken og veden

Det er som å være mellom barken og veden,
sier hun.

Men er ikke det fint, da? spør jeg.

Nei, når man er mellom barken og veden,
er man ingen ting, svarer hun.

Så rart, tenker jeg, for det må da være deilig
å være verken bark eller ved.

Bare seg selv, helt enkelt.

En plass mellom tilfeldigheter, skjebne og valg

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint

Kjære Sinna mann!

Det var ikke meningen å forstyrre gravfølget.
Jeg så dere ikke.
Jeg klarte å stoppe i tide.

Likevel ble du så sint.
Du hyttet neven mot meg.
Hva har sinne med sorg å gjøre?
Jeg forstår, men jeg forstår ikke.

Kjære sinte, sorgtyngede, dresskledde, gamle triste mann.
Unnskyld,
hvis det betyr noe.

Takk

-Da vil jeg ønske dere alle sammen velkommen til denne stunda. Det er så godt å se at dere to fant veien hit. Var det lett? Nå skal vi være sammen med hverandre og samle oss om Samlede noveller. Den gir oss så mye å være takknemlige for. Som vi pleier å gjøre når vi møtes, skal vi også denne gangen innlede møtet med å samle oss i takkebønn til novellenes store skaper for at vi får motta Hans velsignelse gjennom Skaperverket.

Kvinnen og mannen har lagt hodet litt på skakke og lent seg tilbake i sofaen. Mannen lukker øynene, og ser ut som han skal til å sovne, men han lukker bare øynene. Det er ikke mer enn det. Han holder dem lukket. Slik blir det lettere å skjerpe konsentrasjonen om ordene. Ordene om guttene. Om mannen. Fløyta. Spannet og tiden. Hjertet. Kvinnen fester blikket sitt på et punkt i rommet. Selv om blikket er drømmende, er hun helt til stede i rommet og hører godt det følgende som blir sagt:

”Kjære, gode Kjell. Vi vil så gjerne takke deg, kjære Kjell, for at du har skrevet novellene som er samlet i Samlede noveller, Kjell. De gir oss mye å tenke på, Kjell.” Den talende mannen har lukket øynene, og han kniper dem nå enda mer sammen, som om ordene han skal si har gjemt seg og han må lete i pannebrasken for å finne dem. ”De forkynner den ensommes evangelium. På vidunderlig vis er det likevel kjærlighetens og fellesskapets budskap du forkynner gjennom en skildring av mennesket som må takle livet alene. I ”Sensommer” utstyrer du jeg-personen med kikkert, og med den ser både han og vi virkeligheten slik den egentlig er. Forvridd og plastisk. Gjennom novellene dine blir vi bedre kjent med oss selv, og slik blir vi, hvis vi ønsker det, om ikke bedre mennesker, så mer bevisste mennesker. Takk skal du ha. Åpenbaringer som de vi får av å lese det du skriver, må vi samle oss om. Og det gjør vi nå. Hjelp oss til å se det mulige og det umulige som to sidestilte tolkningsalternativer idet vi nok en gang leser det du skriver. Amen.”

Taleren åpner øynene og ser utover forsamlingen i stua. Myser litt først, før øynene har vendt seg til lyset. Han holder med et stødig grep om den svarte boken med begge hender, mens han langsomt flytter vekten fra den ene foten til den andre. Idet han begynner andakten gjør han en så vidt merkbar sats med kroppen, som for å understreke at det er nå han begynner. ”Dagens tekst er hentet fra novellesamlingen Kulisser som er Kjell Askildsens andre novellesamling. Kulisser ble utgitt i 1966 og begynner på side 107. Den novellen som vi skal lese i dag har Kjell Askildsen kalt ”Et spann av tid”. Dere kan slå opp på side 135. Hvis dere har med dere originalutgaven av Kulisser, kan dere slå opp på side 38.

Mannen og kvinnen åpner nå øynene, og de slår opp på side 135. De har lest ”Et spann av tid” mange ganger før. De kan teksten nesten ordrett, i hvert fall tenker kjennes det slik, tenker kvinnen. Likevel følger de med når taleren leser. Taleren leser de litt i overkant av fire sidene. Av og til løfter han blikket fra sidene. Når han har lest at mannen spiller salmen ”Nu titter til hinanden” på fløyte, stemmer han i med alle fem versene av sangen han lærte på skolen som gutt. Overheaden lyser opp transparenten på veggen:

Nu titte til hinanden de favre blomster små,
de muntre fugle kalde på hverandre.
Nu alle jordens børn deres øjne opslå,
nu sneglen med hus på ryg vil vandre.

Den kære Gud og skaber den mindste orm er nær,
han føder fugl og markens lilje klæder.
Dog menneskenes børn har han allermest kær,
Gud ånder på øjet, når det græder.


Guds søn var selv et barn, og på krybbestrå han lå,
hans vugge stod på jord foruden gænge.
Guds himmeriges fryd har han lovet de små
og blomster fra paradisets enge.

Guds søn har os så kær, han er børnevennen stor,
han bærer barnet op til Gud på armen.
Han storm og hav betvang, da han vandred på jord,
men børnene leged ham ved barmen.

O du, som os velsigned og tog i favn de små,
en morgen se vi dig i paradiset!
Du lærte os til Gud vore øjne opslå,
evindelig være du lovpriset!

Mannen og kvinnen synger lavmælt med de også. De liker at taleren på denne måten dveler ved idyllen. For det fryktelige som skal skje, det kommer tidsnok til å skje, og da er det godt å ha vært barn igjen i fem enkle, gudstro barnevers.

Novellens brutalitet slår til med full styrke. De få replikkene som er, puster han liv i ved å gjøre stemmen sin om til en sliten, gammel mannsstemme og unge guttestemmer. Taleren bryter ut i gråt når han er ferdig med å lese den siste setningen av novellen. Kvinnen reiser seg sakte og stryker ham på ryggen. Han setter seg, og hun heller kaffe i koppene. Alle drikker kaffe og forsyner seg av kakene som sendes rundt. Taleren er utslitt og setter seg i et hjørne for seg selv. Han tenker at dette ikke er siste gang selv om det kjennes som om det burde være det.

På vei hjem er han alene. Han setter på bilradioen og hører Bono synge: “Where you live should not decide whether you live or whether you die”. Og han tenker at det er det novellen handler om. Han skal huske det til neste gang. Neste gang skal han sitere Bono.

Det burde ikke være slik. Men det er slik. Stille, helt lydløst, sender taleren en tanke til Kjells skapersjel som gjør hans refleksjoner mulige: ”Takk”.

SMS

Ingen melding nå heller. Nå har jeg sjekket mobilen for svar hele kvelden. Hva driver hun på med? Hvorfor svarer hun ikke? Har hun ikke tid til å svare meg? Eller har hun ikke lyst til å svare meg? Eller har hun ganske enkelt ikke mobilen slått på? Kanskje mobilbatteriet er flatt? Eller bryr hun seg rett og slett ikke nok om meg til å sende meg et koselig svar tilbake? Er hun fri for penger på kortet? Kan hun ha mistet mobilen sin i do? Er hun på et sted uten dekning? Har hun slått av mobilen, og derfor ikke sett min melding?

Kanskje det er hun som trenger en oppmuntrende melding? Kanskje er bestemoren hennes død? Eller har hun havnet i kjelleren igjen? Sitter hun og gråter og trenger at jeg leser hennes manglende meldingssvar som et tegn på at hun trenger hjelp? Kanskje hennes batteri er flatt?

Jeg skal være der

Klokka er fem på. Hvis jeg kjører fort nå, og ikke får rødt lys, vil jeg rekke å være på perrongen før du går ut av toget. Aller helst klarer jeg å være på stasjonen i tide for å se toget sakte gli inn før det stopper rett foran meg.

Jeg lover deg, jeg skal være der når du kommer. Det er viktig for meg at du ser at jeg står der når du kommer. Det skal se ut som om jeg alltid har stått og ventet på deg. At jeg ikke har bedrevet noe annet enn å ønske deg hit.

Du skal slippe å gå ut av togvogna og se deg rundt med flakkende blikk. Bære kofferten selv. Stoppe inne på togstasjonen og skanne menneskemylderet etter et syn av meg. Jeg skal stå der ute i snøføyken, solsteiken, og du skal føle deg ønsket og velkommen til min by og min leilighet med te og prat og søvn.

Og du skal få vennlig behandling. Bare det beste av det beste jeg har skal du få. Du skal få den riktige motstanden, og den passelige støtten du trenger. Når du gråter, for det vil du komme til å gjøre etter alt du har opplevd, skal du få legge deg i min seng, og jeg skal stryke deg over ryggen og skuldra til du sovner, og det vil ta lang tid å sovne, for det er litt rart å bli strøket av en venn. Det er rart, men det er ikke det. Det er bare nært, og det kjennes godt med denne omsorgen, og du vil sove, fordi du er trøtt, men samtidig vet du at det du opplever nå vil du kanskje aldri få oppleve igjen av en venn som jeg er. Dette øyeblikket skjer bare akkurat nå, og du ønsker å være våken slik at du kan nyte hvert strøk av min hånd. Og jeg stryker deg forsiktig og taktfast fra hodet og ned mot korsryggen, ikke motsatt. Jeg stryker hele tiden nedover, og du kjenner det som om strykene ett etter ett fjerner stadig mer av tristheten, motløsheten, depresjonen, skammen og hjelpeløsheten. Og det som fyller hodet i stedet er en tomhet, en lett og deilig tomhet av ingenting. En søvndrukken tomhet som vil ingenting annet enn å bli strøket. Du ligger der som et kolikkplaget barn som har sluttet å skrike, og som blir strøket beroligende i søvn etter timer og døgn med skriketokter. Strøket av en sliten, men kjærlig mor eller far som ikke lenger vet annen råd enn å bare stryke og stryke og håpe at det nå er over.

Men du vet du skal tilbake. En dag må jeg kjøre deg tilbake til togstasjonen. Jeg skal følge deg til vognen, og vi skal gi hverandre en klem og si alle disse ordene som man sier når man skiller lag. Uansett hva vi sier, er det ikke så nøye, fordi vi har mobilen og vi kan sende mange tekstmeldinger som om vi later som om vi ikke har sagt ha det. Og jeg skal tilbake til en leilighet som kjennes annerledes fordi du er dratt. Du skal tilbake til alt som er ditt. Og jeg står ikke på perrongen og venter helt til du kommer neste gang. Men jeg skal komme før du kommer. Så kan du få tro at jeg har stått der hele tiden. At jeg ikke har gjort annet enn å ønske deg hit.

Selvforaktens metafor

Jeg møtte Selvforakten tidlig i livet. Det var på søndagsskolen. Søndagsskolelæreren vår sa at vi var svarte hjerter, så når Gud så ned på oss fra himmelen, så så han svarte hjerter. Jeg, et svart hjerte. Jesus døde for meg. Det svarte hjertet. Og Jesus hadde et hvitt hjerte, det Gud ønsket å se. Og dersom jeg trodde på at Jesus hadde dødd for mine synder, så ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og Gud ville bare se Jesu hvite hjerte. Gud ville elske meg, fordi han så meg gjennom Jesus. Å tro på Jesus gjorde ikke noe med det svarte hjertet mitt, men det ville altså forlede Gud til å tro at jeg hadde et hvitt hjerte og dermed var jeg elsket av Ham. Søndagsskolelæreren vår fortalte med stor innlevelse og største overbevisning om de svarte og hvite hjertene.

De siste årene har jeg interessert meg mye for litterær analyse. Og jeg har særlig vært opptatt av de språklige bildene som vi finner i tekstene vi leser. Kontraster og paralleller. Symboler. Overdrivelser og underdrivelser. Sammenlikninger og metaforer. Jeg har lest noveller og grunnet over hva som er begivenheten i den enkelte novelle. Hva er det som skjer som snur opp ned på hovedpersonens virkelighetsoppfatning? Plutselig trer denne ene søndagsskoletimen fra tidlig åttitall fram som den hendelsen som snudde opp ned på mitt eget liv. Og i sentrum for denne søndagsskoletimen står et bilde, en metafor: jeg var et svart hjerte. Jeg ble ikke sammenliknet med et, men jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Jeg skjønte at jeg ikke hadde et svart hjerte. Jeg skjønte at det var en metafor, uten at jeg hadde lært meg begrepet. Jeg forsto snart at det at jeg var et svart hjerte betydde at jeg led nederlag, at jeg hadde grunn til å skamme meg, jeg koblet snart begrepene til begreper som synd og skyld og ikke minst fortapelse. Søndagsskolelæreren snakket om fortapelsen men den største innlevelse.

Noen ganger overgår virkelighetens bilder den fiktive verdens bilder. Jeg vet det, fordi jeg har erfart det i mitt eget liv. Søndagsskolelæreren la nok opp til denne billedliggjøringen, fordi han mente det var en fin måte å nå inn til oss barna. Og det er sant, aldri før eller siden har jeg forstått budskapet i en andakt så tydelig. Hvorfor jeg trengte Jesus var et spørsmål jeg aldri tenkte å gruble på: Han var den jeg måtte skjule meg bak. Gud vil ikke se syndige mennesker, og jeg var jo syndig, fordi jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Og jeg ville jo ikke at Gud skulle se hvor syndig jeg var. Jeg – et svart hjerte. En syndig åtteåring. En logikk hinsides all fornuft. Men så er jo tro ufornuftig, da, eller for å uttrykke meg litt mer presist: Tro baserer seg på tro, ikke fornuft og logikk, og da vil man veldig gjerne som åtte år tro på sannheten den gamle mannen forteller om hjertene og Gud og Jesus og menneskene. Kontrasten svart-hvit fortalte meg tydelig nok at jeg helst skulle ha vært hvit. Men siden jeg var svart, og hadde muligheten til å se ut som hvit, måtte jeg jo selvsagt benytte meg av den sjansen jeg ble gitt av Jesus. Så lenge jeg ville tro på Jesus, ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og jeg ville komme til himmelen når jeg døde. Det er først som voksen jeg kan analysere virkningen av billedbruken i mitt eget liv. Søndagsskolelærerens didaktikk er lagt under lupen, og jeg nærleser hans metode grundig. Han lyktes med sitt oppdrag gitt av menigheten, å følge opp det ansvaret menigheten påtar seg når den mottar nye medlemmer. Han ville lære barna å tro. Og sannelig, jeg sier dere, han lærte meg å tro. Og grunnen til at han lyktes med det, tror jeg er at han brukte de bildene han brukte.

Kontrastene mellom meg og gud er sikkert mange, men for enkelhets skyld kunne de kokes ned til svart og hvitt. Jeg svart. Gud hvit. Jesus hvit. Det er enkelt å tro på, fordi det så fint lar seg framstille på en flanellograf av kyndige, syndige hender. Jeg trodde hardt og lenge på denne uforståelige logikken som ble meg servert som åtteåring.

Han tok helt enkelt et svart og et hvitt hjerte opp av eska med alle bildene i. Så plasserte han det svarte og det hvite hjertet side ved side på flanellografen mens han forklarte i minste detalj hvor hjelpeløst fortapt jeg var om jeg ikke fikk et hvitt hjerte. Han snakket om synd og skam som er et trekk ved menneskeheten. Deretter plasserte han det hvite hjertet rett over det svarte, slik at bare det hvite syntes. Men jeg visste jo at under det hvite, lå fortsatt det svarte hjertet og banket hardt, inderlig og høyst levende.

Bakke opp og bakke ned

Det er i motbakke det går oppover.
Men det går også oppover i nedoverbakke.
For det er sykende slitsomt og hardt å gå nedover.
Like slitsomt og hardt som det er å gå i oppoverbakke.

Nedoverbakken kan være like tung å gå i,
kanskje tyngre, enn oppoverbakken.
For du vet at for hvert skritt du tar,
fjerner du deg mer fra toppen.