Jeg prøver å sortere hendelser i livet mitt i skuffer. Det er psykologen min som har rådet meg til det. Det han ikke vet er at jeg er ganske rotete av meg sånn til vanlig. Å legge ting på plass etter jeg har brukt dem synes å være nesten umulig for meg. Men kanskje det er en sammenheng mellom det å ha dårlig orden i hodet og tingene sine? Men det var det jeg skulle si, at jeg prøver å sortere. Det er slett ikke lett å få det til.
Tanken hans var den at hver eneste betydningsfull hendelse i livet hører hjemme i hver sin skuff. Dødsleiet til min morfar har en egen skuff i min kommode av minner. Det samme har mitt første kyss. Hver hemmelighet jeg bærer på ligger godt bevart i skuffer. Da jeg var nødt til å oppsøke psykolog, var det fordi jeg ifølge ham hadde trukket ut den ene skuffa etter den andre med triste og opprivende hendelser i mitt liv. Og i stedet for å erkjenne at ja, her ligger morfars dødsleie, for så å lukke skuffa pent igjen, hadde jeg studert og nesten dissekert hans døde kropp som om jeg jobbet i kjelleren i Fishers begravelsesbyrå. Når jeg først hadde gjort dette med morfar, ble det naturlig for meg å åpne neste skuff og neste skuff. Det ble en uvane jeg ikke klarte å stoppe med. Jeg hadde ikke opplevd flere og verre hendelser enn den gemene hop, men de hendelsene jeg hadde opplevd, som ikke var oppbyggende å tenke på, pakket jeg ut av skuffene og nærleste som en annen idiot av en litteraturviter. Men livet er ikke en roman, sa psykologen, og livet mitt kan ikke leses som en bok. Jeg måtte slutte å analysere meg selv. Jeg forsto såpass, men jeg klarte ikke slutte av egen hjelp. Da jeg var kommet til psykologen, hadde jeg tømt samtlige skuffer slik at hodet mitt var så overfylt av begivenheter at jeg trengte hjelp til å sortere og legge dem tilbake. Det er litt rart å tenke på at det bare var de triste skuffene jeg hadde tømt. De glade skuffene sto urørt tilbake. Jeg var på det tidspunkt ikke i stand til å åpne dem heller. Det var som om noen hadde låst dem med en nøkkel og kastet den. Kanskje det var jeg selv som hadde gjort det i et ubemerksomt øyeblikk? Jeg kunne ikke skjønne hvordan det kunne være så vanskelig å åpne ei glad skuff.
Psykologen ga meg noen råd for å få ryddet opp i kaoset jeg hadde stelt i stand for meg selv. Og så ønsket han til slutt at jeg skulle kunne se hvordan jeg kunne åpne de glade skuffene i stedet.
Min umiddelbare reaksjon på psykologens forslag var at han umulig kunne mene at det er skuffer som rommer det som plaget hodet mitt. For det som plaget hodet mitt kunne umulig få plass i skuffer. Det trengte rom så store som hus. Jeg trengte å kunne låse døren til dette huset og legge huset bak meg. Forlate det. Gå fra det. Inn i et nytt hus. Med tomme kommoder. Som jeg kunne fylle med nye hendelser. Jeg brukte noen konsultasjoner på å jatte med denne psykologen før jeg la fram for ham denne logikken som jeg selv hadde kommet fram til som en bedre metode for å rydde opp i kaoset.
Han ristet mistrøstig på hodet. ”Skjønner du ikke? Du kan ikke rømme fra deg selv! Det er ikke min oppgave å slå deg i hodet med noe hardt slik at du mister hukommelsen og dermed kan leve videre uten minne om det du har opplevd i livet ditt. Alt du har opplevd i livet, og da mener jeg virkelig ALT, ligger i skuffer i en og samme kommode. Og med jevne mellomrom vil du trenge å se hva du har liggende i skuffene. Noen ganger åpner andre skuffer for deg, eller du gjør det selv, for det er naturlig for mennesket å gjøre det, og da blir du nødt til å se på hva du har liggende der, men så må du lære deg å lukke skuffen. Mitt poeng er at du hele tiden vet hva du har i skuffene, og at du skal kunne lukke dem når du trenger å tenke på andre ting enn akkurat det som befinner seg i skuffene. Det er det som skal være ditt prosjekt i tiden framover. Du skal nå legge alt i sine respektive skuffer og lære deg å tøyle trangen til å hele tiden dra dem ut igjen. Skjønner du nå hva jeg mener?” Jeg svarte ikke. Jeg ble helt stum. For hva hadde jeg vel ikke forventet av denne kvakksalveren av en mann. Han skulle hele mitt sinn! Og så sier han at det er jeg selv som må gjøre jobben.
Hva var det jeg skulle si? Jo, altså, jeg prøver å sortere. Men enkelt er det ikke.
Alle dagene.
