Jeg skal være der

Klokka er fem på. Hvis jeg kjører fort nå, og ikke får rødt lys, vil jeg rekke å være på perrongen før du går ut av toget. Aller helst klarer jeg å være på stasjonen i tide for å se toget sakte gli inn før det stopper rett foran meg.

Jeg lover deg, jeg skal være der når du kommer. Det er viktig for meg at du ser at jeg står der når du kommer. Det skal se ut som om jeg alltid har stått og ventet på deg. At jeg ikke har bedrevet noe annet enn å ønske deg hit.

Du skal slippe å gå ut av togvogna og se deg rundt med flakkende blikk. Bære kofferten selv. Stoppe inne på togstasjonen og skanne menneskemylderet etter et syn av meg. Jeg skal stå der ute i snøføyken, solsteiken, og du skal føle deg ønsket og velkommen til min by og min leilighet med te og prat og søvn.

Og du skal få vennlig behandling. Bare det beste av det beste jeg har skal du få. Du skal få den riktige motstanden, og den passelige støtten du trenger. Når du gråter, for det vil du komme til å gjøre etter alt du har opplevd, skal du få legge deg i min seng, og jeg skal stryke deg over ryggen og skuldra til du sovner, og det vil ta lang tid å sovne, for det er litt rart å bli strøket av en venn. Det er rart, men det er ikke det. Det er bare nært, og det kjennes godt med denne omsorgen, og du vil sove, fordi du er trøtt, men samtidig vet du at det du opplever nå vil du kanskje aldri få oppleve igjen av en venn som jeg er. Dette øyeblikket skjer bare akkurat nå, og du ønsker å være våken slik at du kan nyte hvert strøk av min hånd. Og jeg stryker deg forsiktig og taktfast fra hodet og ned mot korsryggen, ikke motsatt. Jeg stryker hele tiden nedover, og du kjenner det som om strykene ett etter ett fjerner stadig mer av tristheten, motløsheten, depresjonen, skammen og hjelpeløsheten. Og det som fyller hodet i stedet er en tomhet, en lett og deilig tomhet av ingenting. En søvndrukken tomhet som vil ingenting annet enn å bli strøket. Du ligger der som et kolikkplaget barn som har sluttet å skrike, og som blir strøket beroligende i søvn etter timer og døgn med skriketokter. Strøket av en sliten, men kjærlig mor eller far som ikke lenger vet annen råd enn å bare stryke og stryke og håpe at det nå er over.

Men du vet du skal tilbake. En dag må jeg kjøre deg tilbake til togstasjonen. Jeg skal følge deg til vognen, og vi skal gi hverandre en klem og si alle disse ordene som man sier når man skiller lag. Uansett hva vi sier, er det ikke så nøye, fordi vi har mobilen og vi kan sende mange tekstmeldinger som om vi later som om vi ikke har sagt ha det. Og jeg skal tilbake til en leilighet som kjennes annerledes fordi du er dratt. Du skal tilbake til alt som er ditt. Og jeg står ikke på perrongen og venter helt til du kommer neste gang. Men jeg skal komme før du kommer. Så kan du få tro at jeg har stått der hele tiden. At jeg ikke har gjort annet enn å ønske deg hit.