Selvforaktens metafor

Jeg møtte Selvforakten tidlig i livet. Det var på søndagsskolen. Søndagsskolelæreren vår sa at vi var svarte hjerter, så når Gud så ned på oss fra himmelen, så så han svarte hjerter. Jeg, et svart hjerte. Jesus døde for meg. Det svarte hjertet. Og Jesus hadde et hvitt hjerte, det Gud ønsket å se. Og dersom jeg trodde på at Jesus hadde dødd for mine synder, så ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og Gud ville bare se Jesu hvite hjerte. Gud ville elske meg, fordi han så meg gjennom Jesus. Å tro på Jesus gjorde ikke noe med det svarte hjertet mitt, men det ville altså forlede Gud til å tro at jeg hadde et hvitt hjerte og dermed var jeg elsket av Ham. Søndagsskolelæreren vår fortalte med stor innlevelse og største overbevisning om de svarte og hvite hjertene.

De siste årene har jeg interessert meg mye for litterær analyse. Og jeg har særlig vært opptatt av de språklige bildene som vi finner i tekstene vi leser. Kontraster og paralleller. Symboler. Overdrivelser og underdrivelser. Sammenlikninger og metaforer. Jeg har lest noveller og grunnet over hva som er begivenheten i den enkelte novelle. Hva er det som skjer som snur opp ned på hovedpersonens virkelighetsoppfatning? Plutselig trer denne ene søndagsskoletimen fra tidlig åttitall fram som den hendelsen som snudde opp ned på mitt eget liv. Og i sentrum for denne søndagsskoletimen står et bilde, en metafor: jeg var et svart hjerte. Jeg ble ikke sammenliknet med et, men jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Jeg skjønte at jeg ikke hadde et svart hjerte. Jeg skjønte at det var en metafor, uten at jeg hadde lært meg begrepet. Jeg forsto snart at det at jeg var et svart hjerte betydde at jeg led nederlag, at jeg hadde grunn til å skamme meg, jeg koblet snart begrepene til begreper som synd og skyld og ikke minst fortapelse. Søndagsskolelæreren snakket om fortapelsen men den største innlevelse.

Noen ganger overgår virkelighetens bilder den fiktive verdens bilder. Jeg vet det, fordi jeg har erfart det i mitt eget liv. Søndagsskolelæreren la nok opp til denne billedliggjøringen, fordi han mente det var en fin måte å nå inn til oss barna. Og det er sant, aldri før eller siden har jeg forstått budskapet i en andakt så tydelig. Hvorfor jeg trengte Jesus var et spørsmål jeg aldri tenkte å gruble på: Han var den jeg måtte skjule meg bak. Gud vil ikke se syndige mennesker, og jeg var jo syndig, fordi jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Og jeg ville jo ikke at Gud skulle se hvor syndig jeg var. Jeg – et svart hjerte. En syndig åtteåring. En logikk hinsides all fornuft. Men så er jo tro ufornuftig, da, eller for å uttrykke meg litt mer presist: Tro baserer seg på tro, ikke fornuft og logikk, og da vil man veldig gjerne som åtte år tro på sannheten den gamle mannen forteller om hjertene og Gud og Jesus og menneskene. Kontrasten svart-hvit fortalte meg tydelig nok at jeg helst skulle ha vært hvit. Men siden jeg var svart, og hadde muligheten til å se ut som hvit, måtte jeg jo selvsagt benytte meg av den sjansen jeg ble gitt av Jesus. Så lenge jeg ville tro på Jesus, ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og jeg ville komme til himmelen når jeg døde. Det er først som voksen jeg kan analysere virkningen av billedbruken i mitt eget liv. Søndagsskolelærerens didaktikk er lagt under lupen, og jeg nærleser hans metode grundig. Han lyktes med sitt oppdrag gitt av menigheten, å følge opp det ansvaret menigheten påtar seg når den mottar nye medlemmer. Han ville lære barna å tro. Og sannelig, jeg sier dere, han lærte meg å tro. Og grunnen til at han lyktes med det, tror jeg er at han brukte de bildene han brukte.

Kontrastene mellom meg og gud er sikkert mange, men for enkelhets skyld kunne de kokes ned til svart og hvitt. Jeg svart. Gud hvit. Jesus hvit. Det er enkelt å tro på, fordi det så fint lar seg framstille på en flanellograf av kyndige, syndige hender. Jeg trodde hardt og lenge på denne uforståelige logikken som ble meg servert som åtteåring.

Han tok helt enkelt et svart og et hvitt hjerte opp av eska med alle bildene i. Så plasserte han det svarte og det hvite hjertet side ved side på flanellografen mens han forklarte i minste detalj hvor hjelpeløst fortapt jeg var om jeg ikke fikk et hvitt hjerte. Han snakket om synd og skam som er et trekk ved menneskeheten. Deretter plasserte han det hvite hjertet rett over det svarte, slik at bare det hvite syntes. Men jeg visste jo at under det hvite, lå fortsatt det svarte hjertet og banket hardt, inderlig og høyst levende.

Bakke opp og bakke ned

Det er i motbakke det går oppover.
Men det går også oppover i nedoverbakke.
For det er sykende slitsomt og hardt å gå nedover.
Like slitsomt og hardt som det er å gå i oppoverbakke.

Nedoverbakken kan være like tung å gå i,
kanskje tyngre, enn oppoverbakken.
For du vet at for hvert skritt du tar,
fjerner du deg mer fra toppen.