Kjære Sinna mann!

Det var ikke meningen å forstyrre gravfølget.
Jeg så dere ikke.
Jeg klarte å stoppe i tide.

Likevel ble du så sint.
Du hyttet neven mot meg.
Hva har sinne med sorg å gjøre?
Jeg forstår, men jeg forstår ikke.

Kjære sinte, sorgtyngede, dresskledde, gamle triste mann.
Unnskyld,
hvis det betyr noe.

Takk

-Da vil jeg ønske dere alle sammen velkommen til denne stunda. Det er så godt å se at dere to fant veien hit. Var det lett? Nå skal vi være sammen med hverandre og samle oss om Samlede noveller. Den gir oss så mye å være takknemlige for. Som vi pleier å gjøre når vi møtes, skal vi også denne gangen innlede møtet med å samle oss i takkebønn til novellenes store skaper for at vi får motta Hans velsignelse gjennom Skaperverket.

Kvinnen og mannen har lagt hodet litt på skakke og lent seg tilbake i sofaen. Mannen lukker øynene, og ser ut som han skal til å sovne, men han lukker bare øynene. Det er ikke mer enn det. Han holder dem lukket. Slik blir det lettere å skjerpe konsentrasjonen om ordene. Ordene om guttene. Om mannen. Fløyta. Spannet og tiden. Hjertet. Kvinnen fester blikket sitt på et punkt i rommet. Selv om blikket er drømmende, er hun helt til stede i rommet og hører godt det følgende som blir sagt:

”Kjære, gode Kjell. Vi vil så gjerne takke deg, kjære Kjell, for at du har skrevet novellene som er samlet i Samlede noveller, Kjell. De gir oss mye å tenke på, Kjell.” Den talende mannen har lukket øynene, og han kniper dem nå enda mer sammen, som om ordene han skal si har gjemt seg og han må lete i pannebrasken for å finne dem. ”De forkynner den ensommes evangelium. På vidunderlig vis er det likevel kjærlighetens og fellesskapets budskap du forkynner gjennom en skildring av mennesket som må takle livet alene. I ”Sensommer” utstyrer du jeg-personen med kikkert, og med den ser både han og vi virkeligheten slik den egentlig er. Forvridd og plastisk. Gjennom novellene dine blir vi bedre kjent med oss selv, og slik blir vi, hvis vi ønsker det, om ikke bedre mennesker, så mer bevisste mennesker. Takk skal du ha. Åpenbaringer som de vi får av å lese det du skriver, må vi samle oss om. Og det gjør vi nå. Hjelp oss til å se det mulige og det umulige som to sidestilte tolkningsalternativer idet vi nok en gang leser det du skriver. Amen.”

Taleren åpner øynene og ser utover forsamlingen i stua. Myser litt først, før øynene har vendt seg til lyset. Han holder med et stødig grep om den svarte boken med begge hender, mens han langsomt flytter vekten fra den ene foten til den andre. Idet han begynner andakten gjør han en så vidt merkbar sats med kroppen, som for å understreke at det er nå han begynner. ”Dagens tekst er hentet fra novellesamlingen Kulisser som er Kjell Askildsens andre novellesamling. Kulisser ble utgitt i 1966 og begynner på side 107. Den novellen som vi skal lese i dag har Kjell Askildsen kalt ”Et spann av tid”. Dere kan slå opp på side 135. Hvis dere har med dere originalutgaven av Kulisser, kan dere slå opp på side 38.

Mannen og kvinnen åpner nå øynene, og de slår opp på side 135. De har lest ”Et spann av tid” mange ganger før. De kan teksten nesten ordrett, i hvert fall tenker kjennes det slik, tenker kvinnen. Likevel følger de med når taleren leser. Taleren leser de litt i overkant av fire sidene. Av og til løfter han blikket fra sidene. Når han har lest at mannen spiller salmen ”Nu titter til hinanden” på fløyte, stemmer han i med alle fem versene av sangen han lærte på skolen som gutt. Overheaden lyser opp transparenten på veggen:

Nu titte til hinanden de favre blomster små,
de muntre fugle kalde på hverandre.
Nu alle jordens børn deres øjne opslå,
nu sneglen med hus på ryg vil vandre.

Den kære Gud og skaber den mindste orm er nær,
han føder fugl og markens lilje klæder.
Dog menneskenes børn har han allermest kær,
Gud ånder på øjet, når det græder.


Guds søn var selv et barn, og på krybbestrå han lå,
hans vugge stod på jord foruden gænge.
Guds himmeriges fryd har han lovet de små
og blomster fra paradisets enge.

Guds søn har os så kær, han er børnevennen stor,
han bærer barnet op til Gud på armen.
Han storm og hav betvang, da han vandred på jord,
men børnene leged ham ved barmen.

O du, som os velsigned og tog i favn de små,
en morgen se vi dig i paradiset!
Du lærte os til Gud vore øjne opslå,
evindelig være du lovpriset!

Mannen og kvinnen synger lavmælt med de også. De liker at taleren på denne måten dveler ved idyllen. For det fryktelige som skal skje, det kommer tidsnok til å skje, og da er det godt å ha vært barn igjen i fem enkle, gudstro barnevers.

Novellens brutalitet slår til med full styrke. De få replikkene som er, puster han liv i ved å gjøre stemmen sin om til en sliten, gammel mannsstemme og unge guttestemmer. Taleren bryter ut i gråt når han er ferdig med å lese den siste setningen av novellen. Kvinnen reiser seg sakte og stryker ham på ryggen. Han setter seg, og hun heller kaffe i koppene. Alle drikker kaffe og forsyner seg av kakene som sendes rundt. Taleren er utslitt og setter seg i et hjørne for seg selv. Han tenker at dette ikke er siste gang selv om det kjennes som om det burde være det.

På vei hjem er han alene. Han setter på bilradioen og hører Bono synge: “Where you live should not decide whether you live or whether you die”. Og han tenker at det er det novellen handler om. Han skal huske det til neste gang. Neste gang skal han sitere Bono.

Det burde ikke være slik. Men det er slik. Stille, helt lydløst, sender taleren en tanke til Kjells skapersjel som gjør hans refleksjoner mulige: ”Takk”.

SMS

Ingen melding nå heller. Nå har jeg sjekket mobilen for svar hele kvelden. Hva driver hun på med? Hvorfor svarer hun ikke? Har hun ikke tid til å svare meg? Eller har hun ikke lyst til å svare meg? Eller har hun ganske enkelt ikke mobilen slått på? Kanskje mobilbatteriet er flatt? Eller bryr hun seg rett og slett ikke nok om meg til å sende meg et koselig svar tilbake? Er hun fri for penger på kortet? Kan hun ha mistet mobilen sin i do? Er hun på et sted uten dekning? Har hun slått av mobilen, og derfor ikke sett min melding?

Kanskje det er hun som trenger en oppmuntrende melding? Kanskje er bestemoren hennes død? Eller har hun havnet i kjelleren igjen? Sitter hun og gråter og trenger at jeg leser hennes manglende meldingssvar som et tegn på at hun trenger hjelp? Kanskje hennes batteri er flatt?

Jeg skal være der

Klokka er fem på. Hvis jeg kjører fort nå, og ikke får rødt lys, vil jeg rekke å være på perrongen før du går ut av toget. Aller helst klarer jeg å være på stasjonen i tide for å se toget sakte gli inn før det stopper rett foran meg.

Jeg lover deg, jeg skal være der når du kommer. Det er viktig for meg at du ser at jeg står der når du kommer. Det skal se ut som om jeg alltid har stått og ventet på deg. At jeg ikke har bedrevet noe annet enn å ønske deg hit.

Du skal slippe å gå ut av togvogna og se deg rundt med flakkende blikk. Bære kofferten selv. Stoppe inne på togstasjonen og skanne menneskemylderet etter et syn av meg. Jeg skal stå der ute i snøføyken, solsteiken, og du skal føle deg ønsket og velkommen til min by og min leilighet med te og prat og søvn.

Og du skal få vennlig behandling. Bare det beste av det beste jeg har skal du få. Du skal få den riktige motstanden, og den passelige støtten du trenger. Når du gråter, for det vil du komme til å gjøre etter alt du har opplevd, skal du få legge deg i min seng, og jeg skal stryke deg over ryggen og skuldra til du sovner, og det vil ta lang tid å sovne, for det er litt rart å bli strøket av en venn. Det er rart, men det er ikke det. Det er bare nært, og det kjennes godt med denne omsorgen, og du vil sove, fordi du er trøtt, men samtidig vet du at det du opplever nå vil du kanskje aldri få oppleve igjen av en venn som jeg er. Dette øyeblikket skjer bare akkurat nå, og du ønsker å være våken slik at du kan nyte hvert strøk av min hånd. Og jeg stryker deg forsiktig og taktfast fra hodet og ned mot korsryggen, ikke motsatt. Jeg stryker hele tiden nedover, og du kjenner det som om strykene ett etter ett fjerner stadig mer av tristheten, motløsheten, depresjonen, skammen og hjelpeløsheten. Og det som fyller hodet i stedet er en tomhet, en lett og deilig tomhet av ingenting. En søvndrukken tomhet som vil ingenting annet enn å bli strøket. Du ligger der som et kolikkplaget barn som har sluttet å skrike, og som blir strøket beroligende i søvn etter timer og døgn med skriketokter. Strøket av en sliten, men kjærlig mor eller far som ikke lenger vet annen råd enn å bare stryke og stryke og håpe at det nå er over.

Men du vet du skal tilbake. En dag må jeg kjøre deg tilbake til togstasjonen. Jeg skal følge deg til vognen, og vi skal gi hverandre en klem og si alle disse ordene som man sier når man skiller lag. Uansett hva vi sier, er det ikke så nøye, fordi vi har mobilen og vi kan sende mange tekstmeldinger som om vi later som om vi ikke har sagt ha det. Og jeg skal tilbake til en leilighet som kjennes annerledes fordi du er dratt. Du skal tilbake til alt som er ditt. Og jeg står ikke på perrongen og venter helt til du kommer neste gang. Men jeg skal komme før du kommer. Så kan du få tro at jeg har stått der hele tiden. At jeg ikke har gjort annet enn å ønske deg hit.