fredag 20. februar 2009

Pakten

I syvende klasse fikk vi ny norsklærer. Han trengte ikke sette seg i respekt, fordi vi kjente ham fra før som rådgiver. Og rådgivere, rektorer og inspektører respekterte vi. Sånn var det i alle fall på det sene 80-tall. Om det er sånn fortsatt, se, det er jeg litt usikker på. Men nok om det. Det var egentlig ikke det som var poenget. Poenget var at vi hadde fått ny norsklærer.

Og alle lærere med tro på blanke ark og fargestifter tel gir elevene sine nye skrivebøker ved skolestart. Det er noe magisk med disse blanke arkene. Ark med striper, ark med ruter. Ark i resirkulert, brunt papir, og ark i klorbehandlet, hvitt papir. Den nye norsklæreren vår var ikke noe unntak. Han hadde tro på oss og alle mulighetene som lå i det nye skoleåret. Og ikke minst, han måtte hatt tro på den første skriveoppgaven han gav oss. Han delte ut nye skrivebøker. A4-bøker med duse rosa, blå og hvite striper på omslaget. Med hvite linjerte ark. Bøker med uante muligheter. Vi hadde ingen aning hvilke muligheter. Ingen aning!

Høstens første norsktime. Han hadde delt ut bøkene. Og der satt vi, fjorten lærevillige elever som etter en lang sommerferie ville gjøre alt riktig. Så instruerer han oss i den første skriveoppgaven: ”Skriv av Inger Hagerups dikt på første side i boka”:

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.


”Skriv diktet så pent dere kan på første side i skriveboka. Bruk god tid. Overgå dere selv.” Jeg vil tro at noen av guttene ble veldig frustrerte over å få en slik oppgave. Skjønnskrift. Blæh! Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss jentene hev seg i kast med oppgaven med den største iver. Gjett om vi skulle imponere ham. Han skulle få se hvor flinke vi var til å skrive pent! Ved timens slutt samlet han inn bøkene. Og i dagene etterpå ventet vi på tilbakemeldingen.

Vi fikk tilbake bøkene, og som seg hør og bør fikk vi ros for pen håndskrift og fint oppsett. Så gikk det en uke eller to. Sommerferien var definitivt over, og vi lengtet etter høstferie. Riktig så ille var det nok ikke, men den store entusiasmen for skolehverdagen hadde i hvert fall bleknet betraktelig. Og han ga oss en ny skriveoppgave. En selvstendig oppgave. Ikke et nytt dikt som skulle kopieres inn i boka, men en stil. Jeg kan ikke huske om han oppfordret oss til å skrive pent denne gangen også, men det gjorde han sikkert. Det skulle brått bare mangle: Det var jo tross alt en innføringsbok.

Da vi fikk tilbake stilene, forventet vi utelukkende tilbakemelding på våre skjønnlitterære krumspring. I hvert fall gjorde jeg det. Dette var den første ordentlige stilen vi hadde skrevet. På ungdomsskolen skulle vi begynne å skrive stiler. Og nå hadde vi skrevet vår første. Og det kan godt hende at han faktisk ga en tilbakemelding på oppfinnsomheten vår. Det gjorde han sikkert. For han var jo en god norsklærer. Men det som gjorde inntrykk på oss, og det jeg kan huske, er kommentaren han hadde skrevet i alles bøker. Kommentaren som hadde med skriftformingen å gjøre. Ingen hadde skrevet pent nok. Og han visste vi kunne bedre. Det var bare å se på første sida i boka.

Som jeg sa, vi hadde ingen anelse om de mulighetene han så i denne boka. Men det gikk opp for oss. Og vi følte oss ført bak lyset. Dette var en metode jeg sjelden har møtt som elev, verken før eller siden. Men det var en virkningsfull metode. En metode lærere ganske sikkert kunne tatt i bruk oftere. For fortellingen er ikke slutt med dette. Før timen var slutt, ville han inngå en pakt med oss. Han fortalte oss at han begynte skoleåret slik med alle sjuendeklassene han hadde. Men for å kunne fortsette å gjøre dette med neste års sjuendeklasse måtte vi love at vi ikke fortalte sjetteklassingene om dette uskyldige peket han ville utsette dem for.
Appellen gikk inn! Klart vi ville hjelpe ham med å lure dem også. Nå var vi på lag, han og vi. Vi delte en hemmelighet. Selv om stoltheten vår hadde fått en aldri så liten skrape, var det en kostnad vi kunne betale. For nå gikk vi ikke på barnskolen lenger!

1 kommentar:

bridgehill sa...

Jeg har lest denne fortellinga flere ganger, også tidligere. Blir like opprørt hver gang. Over læreren.