og jeg som trodde

de skulle stige opp til skyene og blande seg med andre ord

komme ned igjen
som vakre snøkrystaller
og legge seg på pannebåndet mitt

skinne som diamanter

og jeg som trodde
de var fuktighet på en tynn og klam jakke

fuktige ord som ville fordampe
om jeg hang jakken til tørk
på en stolt stumtjener

stakkars, stakkars meg
som fortsatt har jakken på

for stumtjeneren står der
i skammekroken

og det regner inne også
og jeg trenger jakken
selv om den er aldri så tynn
og jeg aldri så kald

og jeg som trodde at ordene
var tanker som la seg til hvile om natta
og ventet til det ble dag med å kreve meg

men så vekker de meg
midt på natten
fordi de er sprell levende og våkne unger
som jeg må passe på og gi omsorg
om jeg er aldri så trøtt
selv om jeg ikke er det

unger som jeg elsker
hva skulle jeg gjort uten dem