Lingers Magiske Motell har flyttet til denne adressen

Nå har jeg flyttet motellet til en annen gate. Om ikke arkene er hvitere der, er den boka uskrevet og alt er usagt. Og det usagte finner sine stemmer i tekstene. Hun som overtalte meg til å flytte er Amatøren. Hun ville starte på nytt, som hun sa. Sabotøren, en annen som gjester motellet mitt, ble med på flyttelasset. Hun har det tydeligvis ikke så travelt med å forlate hun heller. Og hun betaler jo for seg. Jeg kan ikke ta henne på noe. Så hun får bli. Uansett hvor mye Amatøren ønsker at jeg skal sende henne på huet og ræva ut.

Jeg beholder denne adressen i fall det blir vantrivelig på den nye adressen. Jeg synes allerede, bare få dager etter åpningen, at lokalitetene er mer tungvinte enn i denne gaten som heter blogspot. Men vi får se. Tanken er at jeg skal drive videre på den nye plassen. Men det er ingen skam å snu.

Velkommen til mitt Magiske Motell. Du skal få et rom, og du får være så lenge du måtte ønske. Du må gjerne blande deg inn i disputten som foregår mellom Amatøren og Sabotøren. De trenger visst å høre noe annet enn sine egne stemmer.

Linger

Hvis

Hvis du var ei ku og jeg var et bilverksted, skulle alle bilene blitt kjørt ut. Bilmekanikerne mine ville ha rengjort sine oljesvarte fingre slik at de kunne ha melket deg etter de beste hygieniske forskrifter. Selv ville jeg ha gitt deg ly i vinterstormen. Du skulle få komme og gå slik du ville. På det minste raut skulle jeg ha åpnet døra for deg. På sommeren kunne du ha gresset utenfor. Og alltid skulle du vite at du kunne komme til meg. Garasjeporten skulle være åpen. Hvis du ble kald av å gresse i regnet om sommeren, ville jeg hilse deg velkommen, for døra skulle stått på vidt gap.

Hvis du var en lakksko og jeg var Sau, skulle jeg fotfulgt deg hele dagen. Og om jeg skulle komme til å småspise på tåspissen din, så skal du vite at det var med kjærlighet.

Hvis du var en gris og jeg var et fat øl, så skulle jeg ha helt meg ut av flaska og ned i trauet ditt. Og du skulle fått drikke deg susete ør. Jeg skulle beruse deg. Med øl og kjærlighet.

Hvis du var en sko og jeg var en kakerlakk, skulle jeg ha pilt over gulvet og i sikkerhet inn i veggen. Det hjelper deg lite at du er morsk i din svarte tyngde, så lenge jeg springer raskere enn deg.

Hide and seek

Jeg gjemmer meg i ordene
Kan du se meg?

Det jeg trodde var mitt alibi
var min tilståelse
Ordene som skulle befeste min sannhet
avslørte min løgn
Og hadde jeg tiet
ville du ikke trodd meg
Alt jeg sier
skyver deg lenger fra meg

Ordene leker gjemsel
med oss
og vi må telle til hundre
og når vi leter etter dem
finner vi dem ikke
for det er mørkt
og det er sent
og vi må hjem

Sekken

Sekken 1

Om du en dag må bære en tung sekk, må den få
hvile på de benete skuldrene dine
Ligge tett inntil den lutete ryggen din
Klamre seg godt om de brede hoftene dine
Som en slyngplante må du la den klynge seg om brystet ditt

Den er ikke en sekk
Må du tenke
Den er et bæresjal
Og du er en afrikansk kvinne
Med et bæresjal surret rundt babyen din og deg

Like tungt
Men lettere å bære

Sekken 2
Er sekken fortsatt tung å bære?
Ta den av deg
Løft av lokket
Få se!
Løft gullbarren ut
Du kan grave den ned
eller legge den
På en grønn seng av fuktig mose
Kjenn hvordan tomrommet
I sekken bærer
løfter deg oppover
du står i kurven på en luftballong
du må legge igjen noe for å stige til værs

Jeg er et mørkegrønt lite blad

på et eviggrønt tre
Jeg faller ikke
Jeg blir ikke til støv
før jeg har pustet liv i flere somre

Pakten

I syvende klasse fikk vi ny norsklærer. Han trengte ikke sette seg i respekt, fordi vi kjente ham fra før som rådgiver. Og rådgivere, rektorer og inspektører respekterte vi. Sånn var det i alle fall på det sene 80-tall. Om det er sånn fortsatt, se, det er jeg litt usikker på. Men nok om det. Det var egentlig ikke det som var poenget. Poenget var at vi hadde fått ny norsklærer.

Og alle lærere med tro på blanke ark og fargestifter tel gir elevene sine nye skrivebøker ved skolestart. Det er noe magisk med disse blanke arkene. Ark med striper, ark med ruter. Ark i resirkulert, brunt papir, og ark i klorbehandlet, hvitt papir. Den nye norsklæreren vår var ikke noe unntak. Han hadde tro på oss og alle mulighetene som lå i det nye skoleåret. Og ikke minst, han måtte hatt tro på den første skriveoppgaven han gav oss. Han delte ut nye skrivebøker. A4-bøker med duse rosa, blå og hvite striper på omslaget. Med hvite linjerte ark. Bøker med uante muligheter. Vi hadde ingen aning hvilke muligheter. Ingen aning!

Høstens første norsktime. Han hadde delt ut bøkene. Og der satt vi, fjorten lærevillige elever som etter en lang sommerferie ville gjøre alt riktig. Så instruerer han oss i den første skriveoppgaven: ”Skriv av Inger Hagerups dikt på første side i boka”:

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.


”Skriv diktet så pent dere kan på første side i skriveboka. Bruk god tid. Overgå dere selv.” Jeg vil tro at noen av guttene ble veldig frustrerte over å få en slik oppgave. Skjønnskrift. Blæh! Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss jentene hev seg i kast med oppgaven med den største iver. Gjett om vi skulle imponere ham. Han skulle få se hvor flinke vi var til å skrive pent! Ved timens slutt samlet han inn bøkene. Og i dagene etterpå ventet vi på tilbakemeldingen.

Vi fikk tilbake bøkene, og som seg hør og bør fikk vi ros for pen håndskrift og fint oppsett. Så gikk det en uke eller to. Sommerferien var definitivt over, og vi lengtet etter høstferie. Riktig så ille var det nok ikke, men den store entusiasmen for skolehverdagen hadde i hvert fall bleknet betraktelig. Og han ga oss en ny skriveoppgave. En selvstendig oppgave. Ikke et nytt dikt som skulle kopieres inn i boka, men en stil. Jeg kan ikke huske om han oppfordret oss til å skrive pent denne gangen også, men det gjorde han sikkert. Det skulle brått bare mangle: Det var jo tross alt en innføringsbok.

Da vi fikk tilbake stilene, forventet vi utelukkende tilbakemelding på våre skjønnlitterære krumspring. I hvert fall gjorde jeg det. Dette var den første ordentlige stilen vi hadde skrevet. På ungdomsskolen skulle vi begynne å skrive stiler. Og nå hadde vi skrevet vår første. Og det kan godt hende at han faktisk ga en tilbakemelding på oppfinnsomheten vår. Det gjorde han sikkert. For han var jo en god norsklærer. Men det som gjorde inntrykk på oss, og det jeg kan huske, er kommentaren han hadde skrevet i alles bøker. Kommentaren som hadde med skriftformingen å gjøre. Ingen hadde skrevet pent nok. Og han visste vi kunne bedre. Det var bare å se på første sida i boka.

Som jeg sa, vi hadde ingen anelse om de mulighetene han så i denne boka. Men det gikk opp for oss. Og vi følte oss ført bak lyset. Dette var en metode jeg sjelden har møtt som elev, verken før eller siden. Men det var en virkningsfull metode. En metode lærere ganske sikkert kunne tatt i bruk oftere. For fortellingen er ikke slutt med dette. Før timen var slutt, ville han inngå en pakt med oss. Han fortalte oss at han begynte skoleåret slik med alle sjuendeklassene han hadde. Men for å kunne fortsette å gjøre dette med neste års sjuendeklasse måtte vi love at vi ikke fortalte sjetteklassingene om dette uskyldige peket han ville utsette dem for.
Appellen gikk inn! Klart vi ville hjelpe ham med å lure dem også. Nå var vi på lag, han og vi. Vi delte en hemmelighet. Selv om stoltheten vår hadde fått en aldri så liten skrape, var det en kostnad vi kunne betale. For nå gikk vi ikke på barnskolen lenger!

TANKEN

Tanken vet og bestemmer
Handlingen er et speilbilde

av tanken som
adlyder noen utenfor
som ikke er Gud

men som kynisk mønstrer andre
på dine vegne

Og du
du kan ikke annet
enn å følge den

Femtito plukk opp

Nå har jeg sluppet kortene
på golvet

og møysommelig har jeg plukket dem opp
alle femtito
ett for ett

Jeg har lagt alle kortene på bordet
sortert dem i fire bunker
hjerter ruter kløver spa

Jeg har lagt dem i stigende rekkefølge
fra en ikke til ess
for øverst
der er kongen

der er jeg

SABOTØREN

Ganske forvirrende
må jeg si
å være en stridskvinne

Når jeg ikke vet
hvem jeg strider for

Enda mer forvirrende
å oppdage at oppdragsgiveren
er meg
og striden
står om en sak jeg ikke vet hva er

og jeg som trodde

de skulle stige opp til skyene og blande seg med andre ord

komme ned igjen
som vakre snøkrystaller
og legge seg på pannebåndet mitt

skinne som diamanter

og jeg som trodde
de var fuktighet på en tynn og klam jakke

fuktige ord som ville fordampe
om jeg hang jakken til tørk
på en stolt stumtjener

stakkars, stakkars meg
som fortsatt har jakken på

for stumtjeneren står der
i skammekroken

og det regner inne også
og jeg trenger jakken
selv om den er aldri så tynn
og jeg aldri så kald

og jeg som trodde at ordene
var tanker som la seg til hvile om natta
og ventet til det ble dag med å kreve meg

men så vekker de meg
midt på natten
fordi de er sprell levende og våkne unger
som jeg må passe på og gi omsorg
om jeg er aldri så trøtt
selv om jeg ikke er det

unger som jeg elsker
hva skulle jeg gjort uten dem

SVAMPEN

En knusktørr svamp
hyler mot den grønne tavla
stripete ord som
ikke blir borte

Elevene grøsser
Hvorfor har ingen gått skrittene
ut til vasken
holdt svampen under rennende vann
og klemt ut gammelt krittstøv

Svampen har vært tørr lenge
Ingen fukter den
Det er på tide

HVEM

Depresjonen har hakket løs på meg
med hakke, spett og øks

med skarp presisjon
har den boret dype hull
med drill

Rustne kniver
gir stygge arr
lokker fram raseriet

Hvem skal jeg hakke på
med hakke, spett og øks

Skal jeg bore mørke hull
rispe dype sår
med mine rustne kniver

i deg

JEG FOLDER MINE HENDER

Jeg legger hendene mine i dine hender
Vil du holde dem?

Jeg legger hodet mitt på ditt fang
Vil du stryke det?

Jeg legger livet mitt i dine hender
Vil du ordne det?

Du legger hodet ditt på mitt fang
Jeg stryker det til du sovner

Du legger livet ditt i mine hender
og hviler deg en stund

Jeg folder mine hender
og tror jeg skal klare meg

For jeg klarer deg

Mark og mus

Det som bekymrer meg
med døden
er det å dø
alene

Nei, forresten

Å være død
er verst

Ligge der i en lukket kiste
med mark og mus

Alle dagene

Alle dagene.
Tunge
Ugjennomtrengelige dager
Dager som piper og harker
Tomgang

Hvordan skal jeg klare alle dagene som kommer?
Hva hvis alle dagene blir som dagen i dag?
Hvordan skal jeg klare å holde dem ut, alle sammen?






Men så kommer jeg på at alle dagene kommer bare en om gangen.
Og ingen av dem blir som dagen i dag.
For ingen dager er like.

Det skal også komme svevende dager.
Dager som leker
Og synger og traller
Meningsfulle dager
Modige og kraftfulle

Og da kan jeg holde ut de andre.

korsangmagi

For et år siden, eller så, så jeg en dokumentar på svensk TV om koret Young @ Heart. Det gjorde inntrykk på meg å se disse pensjonistene ta fatt på pop og rock med et pågangsmot jeg misunner dem. En av sangene de synger, er en sang som betyr mye for meg, "FIX YOU". På youtube ligger konsertopptak av Young @ Heart og deres framføring av denne sangen. Lytt og nyt!

Hyllest til Babysang

På ferie med mange ukjente mennesker omkring
Barnet mitt gråter
en rasende gråt som bare viljesterke, trøtte og illsinte barn kan gråte

jeg vet råd
jeg løfter henne opp
begynner å synge
ønske vi hadde stua full
hun legger hodet mot skulderen min
blir raskt stille

kanskje hun til og med nynner med på
ut av sånne sukkergull
om vi er hjemme eller ute
hvor høylydt hun enn gråter
så er jeg alltid beredt
jeg bare holder henne tett inntil meg
og synger

og dungen oppå taket
syvogtyve i kver ei krå
la nu alle vuggen gå
og ikkje bånnan gråte

og også jeg blir rolig
og kommer på at jeg er stolt
der jeg står og vugger
med mitt sukkergull på armen

Jeg prøver

Jeg prøver å sortere hendelser i livet mitt i skuffer. Det er psykologen min som har rådet meg til det. Det han ikke vet er at jeg er ganske rotete av meg sånn til vanlig. Å legge ting på plass etter jeg har brukt dem synes å være nesten umulig for meg. Men kanskje det er en sammenheng mellom det å ha dårlig orden i hodet og tingene sine? Men det var det jeg skulle si, at jeg prøver å sortere. Det er slett ikke lett å få det til.

Tanken hans var den at hver eneste betydningsfull hendelse i livet hører hjemme i hver sin skuff. Dødsleiet til min morfar har en egen skuff i min kommode av minner. Det samme har mitt første kyss. Hver hemmelighet jeg bærer på ligger godt bevart i skuffer. Da jeg var nødt til å oppsøke psykolog, var det fordi jeg ifølge ham hadde trukket ut den ene skuffa etter den andre med triste og opprivende hendelser i mitt liv. Og i stedet for å erkjenne at ja, her ligger morfars dødsleie, for så å lukke skuffa pent igjen, hadde jeg studert og nesten dissekert hans døde kropp som om jeg jobbet i kjelleren i Fishers begravelsesbyrå. Når jeg først hadde gjort dette med morfar, ble det naturlig for meg å åpne neste skuff og neste skuff. Det ble en uvane jeg ikke klarte å stoppe med. Jeg hadde ikke opplevd flere og verre hendelser enn den gemene hop, men de hendelsene jeg hadde opplevd, som ikke var oppbyggende å tenke på, pakket jeg ut av skuffene og nærleste som en annen idiot av en litteraturviter. Men livet er ikke en roman, sa psykologen, og livet mitt kan ikke leses som en bok. Jeg måtte slutte å analysere meg selv. Jeg forsto såpass, men jeg klarte ikke slutte av egen hjelp. Da jeg var kommet til psykologen, hadde jeg tømt samtlige skuffer slik at hodet mitt var så overfylt av begivenheter at jeg trengte hjelp til å sortere og legge dem tilbake. Det er litt rart å tenke på at det bare var de triste skuffene jeg hadde tømt. De glade skuffene sto urørt tilbake. Jeg var på det tidspunkt ikke i stand til å åpne dem heller. Det var som om noen hadde låst dem med en nøkkel og kastet den. Kanskje det var jeg selv som hadde gjort det i et ubemerksomt øyeblikk? Jeg kunne ikke skjønne hvordan det kunne være så vanskelig å åpne ei glad skuff.

Psykologen ga meg noen råd for å få ryddet opp i kaoset jeg hadde stelt i stand for meg selv. Og så ønsket han til slutt at jeg skulle kunne se hvordan jeg kunne åpne de glade skuffene i stedet.

Min umiddelbare reaksjon på psykologens forslag var at han umulig kunne mene at det er skuffer som rommer det som plaget hodet mitt. For det som plaget hodet mitt kunne umulig få plass i skuffer. Det trengte rom så store som hus. Jeg trengte å kunne låse døren til dette huset og legge huset bak meg. Forlate det. Gå fra det. Inn i et nytt hus. Med tomme kommoder. Som jeg kunne fylle med nye hendelser. Jeg brukte noen konsultasjoner på å jatte med denne psykologen før jeg la fram for ham denne logikken som jeg selv hadde kommet fram til som en bedre metode for å rydde opp i kaoset.

Han ristet mistrøstig på hodet. ”Skjønner du ikke? Du kan ikke rømme fra deg selv! Det er ikke min oppgave å slå deg i hodet med noe hardt slik at du mister hukommelsen og dermed kan leve videre uten minne om det du har opplevd i livet ditt. Alt du har opplevd i livet, og da mener jeg virkelig ALT, ligger i skuffer i en og samme kommode. Og med jevne mellomrom vil du trenge å se hva du har liggende i skuffene. Noen ganger åpner andre skuffer for deg, eller du gjør det selv, for det er naturlig for mennesket å gjøre det, og da blir du nødt til å se på hva du har liggende der, men så må du lære deg å lukke skuffen. Mitt poeng er at du hele tiden vet hva du har i skuffene, og at du skal kunne lukke dem når du trenger å tenke på andre ting enn akkurat det som befinner seg i skuffene. Det er det som skal være ditt prosjekt i tiden framover. Du skal nå legge alt i sine respektive skuffer og lære deg å tøyle trangen til å hele tiden dra dem ut igjen. Skjønner du nå hva jeg mener?” Jeg svarte ikke. Jeg ble helt stum. For hva hadde jeg vel ikke forventet av denne kvakksalveren av en mann. Han skulle hele mitt sinn! Og så sier han at det er jeg selv som må gjøre jobben.

Hva var det jeg skulle si? Jo, altså, jeg prøver å sortere. Men enkelt er det ikke.

Mellom barken og veden

Det er som å være mellom barken og veden,
sier hun.

Men er ikke det fint, da? spør jeg.

Nei, når man er mellom barken og veden,
er man ingen ting, svarer hun.

Så rart, tenker jeg, for det må da være deilig
å være verken bark eller ved.

Bare seg selv, helt enkelt.

En plass mellom tilfeldigheter, skjebne og valg

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint