Lingers Magiske Motell

Lingers Magiske Motell har flyttet til denne adressen

2009-05-04T12:10:00.005+03:00

Nå har jeg flyttet motellet til en annen gate. Om ikke arkene er hvitere der, er den boka uskrevet og alt er usagt. Og det usagte finner sine stemmer i tekstene. Hun som overtalte meg til å flytte er Amatøren. Hun ville starte på nytt, som hun sa. Sabotøren, en annen som gjester motellet mitt, ble med på flyttelasset. Hun har det tydeligvis ikke så travelt med å forlate hun heller. Og hun betaler jo for seg. Jeg kan ikke ta henne på noe. Så hun får bli. Uansett hvor mye Amatøren ønsker at jeg skal sende henne på huet og ræva ut.

Jeg beholder denne adressen i fall det blir vantrivelig på den nye adressen. Jeg synes allerede, bare få dager etter åpningen, at lokalitetene er mer tungvinte enn i denne gaten som heter blogspot. Men vi får se. Tanken er at jeg skal drive videre på den nye plassen. Men det er ingen skam å snu.

Velkommen til mitt Magiske Motell. Du skal få et rom, og du får være så lenge du måtte ønske. Du må gjerne blande deg inn i disputten som foregår mellom Amatøren og Sabotøren. De trenger visst å høre noe annet enn sine egne stemmer.

Linger

Hvis

2009-04-24T10:03:00.002+03:00

Hvis du var ei ku og jeg var et bilverksted, skulle alle bilene blitt kjørt ut. Bilmekanikerne mine ville ha rengjort sine oljesvarte fingre slik at de kunne ha melket deg etter de beste hygieniske forskrifter. Selv ville jeg ha gitt deg ly i vinterstormen. Du skulle få komme og gå slik du ville. På det minste raut skulle jeg ha åpnet døra for deg. På sommeren kunne du ha gresset utenfor. Og alltid skulle du vite at du kunne komme til meg. Garasjeporten skulle være åpen. Hvis du ble kald av å gresse i regnet om sommeren, ville jeg hilse deg velkommen, for døra skulle stått på vidt gap.

Hvis du var en lakksko og jeg var Sau, skulle jeg fotfulgt deg hele dagen. Og om jeg skulle komme til å småspise på tåspissen din, så skal du vite at det var med kjærlighet.

Hvis du var en gris og jeg var et fat øl, så skulle jeg ha helt meg ut av flaska og ned i trauet ditt. Og du skulle fått drikke deg susete ør. Jeg skulle beruse deg. Med øl og kjærlighet.

Hvis du var en sko og jeg var en kakerlakk, skulle jeg ha pilt over gulvet og i sikkerhet inn i veggen. Det hjelper deg lite at du er morsk i din svarte tyngde, så lenge jeg springer raskere enn deg.

Hide and seek

2009-04-24T09:38:00.002+03:00

Jeg gjemmer meg i ordene
Kan du se meg?

Det jeg trodde var mitt alibi
var min tilståelse
Ordene som skulle befeste min sannhet
avslørte min løgn
Og hadde jeg tiet
ville du ikke trodd meg
Alt jeg sier
skyver deg lenger fra meg

Ordene leker gjemsel
med oss
og vi må telle til hundre
og når vi leter etter dem
finner vi dem ikke
for det er mørkt
og det er sent
og vi må hjem

Sekken

2009-04-24T09:37:00.000+03:00

Sekken 1

Om du en dag må bære en tung sekk, må den få
hvile på de benete skuldrene dine
Ligge tett inntil den lutete ryggen din
Klamre seg godt om de brede hoftene dine
Som en slyngplante må du la den klynge seg om brystet ditt

Den er ikke en sekk
Må du tenke
Den er et bæresjal
Og du er en afrikansk kvinne
Med et bæresjal surret rundt babyen din og deg

Like tungt
Men lettere å bære

Sekken 2
Er sekken fortsatt tung å bære?
Ta den av deg
Løft av lokket
Få se!
Løft gullbarren ut
Du kan grave den ned
eller legge den
På en grønn seng av fuktig mose
Kjenn hvordan tomrommet
I sekken bærer
løfter deg oppover
du står i kurven på en luftballong
du må legge igjen noe for å stige til værs

Jeg er et mørkegrønt lite blad

2009-04-24T09:33:00.001+03:00

på et eviggrønt tre
Jeg faller ikke
Jeg blir ikke til støv
før jeg har pustet liv i flere somre

Pakten

2009-02-20T23:09:00.003+02:00

I syvende klasse fikk vi ny norsklærer. Han trengte ikke sette seg i respekt, fordi vi kjente ham fra før som rådgiver. Og rådgivere, rektorer og inspektører respekterte vi. Sånn var det i alle fall på det sene 80-tall. Om det er sånn fortsatt, se, det er jeg litt usikker på. Men nok om det. Det var egentlig ikke det som var poenget. Poenget var at vi hadde fått ny norsklærer.

Og alle lærere med tro på blanke ark og fargestifter tel gir elevene sine nye skrivebøker ved skolestart. Det er noe magisk med disse blanke arkene. Ark med striper, ark med ruter. Ark i resirkulert, brunt papir, og ark i klorbehandlet, hvitt papir. Den nye norsklæreren vår var ikke noe unntak. Han hadde tro på oss og alle mulighetene som lå i det nye skoleåret. Og ikke minst, han måtte hatt tro på den første skriveoppgaven han gav oss. Han delte ut nye skrivebøker. A4-bøker med duse rosa, blå og hvite striper på omslaget. Med hvite linjerte ark. Bøker med uante muligheter. Vi hadde ingen aning hvilke muligheter. Ingen aning!

Høstens første norsktime. Han hadde delt ut bøkene. Og der satt vi, fjorten lærevillige elever som etter en lang sommerferie ville gjøre alt riktig. Så instruerer han oss i den første skriveoppgaven: ”Skriv av Inger Hagerups dikt på første side i boka”:

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

”Skriv diktet så pent dere kan på første side i skriveboka. Bruk god tid. Overgå dere selv.” Jeg vil tro at noen av guttene ble veldig frustrerte over å få en slik oppgave. Skjønnskrift. Blæh! Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss jentene hev seg i kast med oppgaven med den største iver. Gjett om vi skulle imponere ham. Han skulle få se hvor flinke vi var til å skrive pent! Ved timens slutt samlet han inn bøkene. Og i dagene etterpå ventet vi på tilbakemeldingen.

Vi fikk tilbake bøkene, og som seg hør og bør fikk vi ros for pen håndskrift og fint oppsett. Så gikk det en uke eller to. Sommerferien var definitivt over, og vi lengtet etter høstferie. Riktig så ille var det nok ikke, men den store entusiasmen for skolehverdagen hadde i hvert fall bleknet betraktelig. Og han ga oss en ny skriveoppgave. En selvstendig oppgave. Ikke et nytt dikt som skulle kopieres inn i boka, men en stil. Jeg kan ikke huske om han oppfordret oss til å skrive pent denne gangen også, men det gjorde han sikkert. Det skulle brått bare mangle: Det var jo tross alt en innføringsbok.

Da vi fikk tilbake stilene, forventet vi utelukkende tilbakemelding på våre skjønnlitterære krumspring. I hvert fall gjorde jeg det. Dette var den første ordentlige stilen vi hadde skrevet. På ungdomsskolen skulle vi begynne å skrive stiler. Og nå hadde vi skrevet vår første. Og det kan godt hende at han faktisk ga en tilbakemelding på oppfinnsomheten vår. Det gjorde han sikkert. For han var jo en god norsklærer. Men det som gjorde inntrykk på oss, og det jeg kan huske, er kommentaren han hadde skrevet i alles bøker. Kommentaren som hadde med skriftformingen å gjøre. Ingen hadde skrevet pent nok. Og han visste vi kunne bedre. Det var bare å se på første sida i boka.

Som jeg sa, vi hadde ingen anelse om de mulighetene han så i denne boka. Men det gikk opp for oss. Og vi følte oss ført bak lyset. Dette var en metode jeg sjelden har møtt som elev, verken før eller siden. Men det var en virkningsfull metode. En metode lærere ganske sikkert kunne tatt i bruk oftere. For fortellingen er ikke slutt med dette. Før timen var slutt, ville han inngå en pakt med oss. Han fortalte oss at han begynte skoleåret slik med alle sjuendeklassene han hadde. Men for å kunne fortsette å gjøre dette med neste års sjuendeklasse måtte vi love at vi ikke fortalte sjetteklassingene om dette uskyldige peket han ville utsette dem for.
Appellen gikk inn! Klart vi ville hjelpe ham med å lure dem også. Nå var vi på lag, han og vi. Vi delte en hemmelighet. Selv om stoltheten vår hadde fått en aldri så liten skrape, var det en kostnad vi kunne betale. For nå gikk vi ikke på barnskolen lenger!

TANKEN

2009-02-18T11:16:00.000+02:00

Tanken vet og bestemmer
Handlingen er et speilbilde

av tanken som
adlyder noen utenfor
som ikke er Gud

men som kynisk mønstrer andre
på dine vegne

Og du
du kan ikke annet
enn å følge den

Femtito plukk opp

2009-02-18T10:58:00.001+02:00

Nå har jeg sluppet kortene
på golvet

og møysommelig har jeg plukket dem opp
alle femtito
ett for ett

Jeg har lagt alle kortene på bordet
sortert dem i fire bunker
hjerter ruter kløver spa

Jeg har lagt dem i stigende rekkefølge
fra en ikke til ess
for øverst
der er kongen

der er jeg

SABOTØREN

2009-02-18T10:57:00.000+02:00

Ganske forvirrende
må jeg si
å være en stridskvinne

Når jeg ikke vet
hvem jeg strider for

Enda mer forvirrende
å oppdage at oppdragsgiveren
er meg
og striden
står om en sak jeg ikke vet hva er

og jeg som trodde

2009-02-18T04:34:00.005+02:00

de skulle stige opp til skyene og blande seg med andre ord

komme ned igjen
som vakre snøkrystaller
og legge seg på pannebåndet mitt

skinne som diamanter

og jeg som trodde
de var fuktighet på en tynn og klam jakke

fuktige ord som ville fordampe
om jeg hang jakken til tørk
på en stolt stumtjener

stakkars, stakkars meg
som fortsatt har jakken på

for stumtjeneren står der
i skammekroken

og det regner inne også
og jeg trenger jakken
selv om den er aldri så tynn
og jeg aldri så kald

og jeg som trodde at ordene
var tanker som la seg til hvile om natta
og ventet til det ble dag med å kreve meg

men så vekker de meg
midt på natten
fordi de er sprell levende og våkne unger
som jeg må passe på og gi omsorg
om jeg er aldri så trøtt
selv om jeg ikke er det

unger som jeg elsker
hva skulle jeg gjort uten dem

SVAMPEN

2009-02-17T19:43:00.002+02:00

En knusktørr svamp
hyler mot den grønne tavla
stripete ord som
ikke blir borte

Elevene grøsser
Hvorfor har ingen gått skrittene
ut til vasken
holdt svampen under rennende vann
og klemt ut gammelt krittstøv

Svampen har vært tørr lenge
Ingen fukter den
Det er på tide

HVEM

2009-02-17T19:42:00.000+02:00

Depresjonen har hakket løs på meg
med hakke, spett og øks

med skarp presisjon
har den boret dype hull
med drill

Rustne kniver
gir stygge arr
lokker fram raseriet

Hvem skal jeg hakke på
med hakke, spett og øks

Skal jeg bore mørke hull
rispe dype sår
med mine rustne kniver

i deg

JEG FOLDER MINE HENDER

2009-02-17T19:41:00.000+02:00

Jeg legger hendene mine i dine hender
Vil du holde dem?

Jeg legger hodet mitt på ditt fang
Vil du stryke det?

Jeg legger livet mitt i dine hender
Vil du ordne det?

Du legger hodet ditt på mitt fang
Jeg stryker det til du sovner

Du legger livet ditt i mine hender
og hviler deg en stund

Jeg folder mine hender
og tror jeg skal klare meg

For jeg klarer deg

Mark og mus

2009-02-17T19:37:00.000+02:00

Det som bekymrer meg
med døden
er det å dø
alene

Nei, forresten

Å være død
er verst

Ligge der i en lukket kiste
med mark og mus

Alle dagene

2008-11-23T03:14:00.002+02:00

Alle dagene.
Tunge
Ugjennomtrengelige dager
Dager som piper og harker
Tomgang

Hvordan skal jeg klare alle dagene som kommer?
Hva hvis alle dagene blir som dagen i dag?
Hvordan skal jeg klare å holde dem ut, alle sammen?

Men så kommer jeg på at alle dagene kommer bare en om gangen.
Og ingen av dem blir som dagen i dag.
For ingen dager er like.

Det skal også komme svevende dager.
Dager som leker
Og synger og traller
Meningsfulle dager
Modige og kraftfulle

Og da kan jeg holde ut de andre.

korsangmagi

2008-11-13T19:18:00.002+02:00

For et år siden, eller så, så jeg en dokumentar på svensk TV om koret Young @ Heart. Det gjorde inntrykk på meg å se disse pensjonistene ta fatt på pop og rock med et pågangsmot jeg misunner dem. En av sangene de synger, er en sang som betyr mye for meg, "FIX YOU". På youtube ligger konsertopptak av Young @ Heart og deres framføring av denne sangen. Lytt og nyt!

Hyllest til Babysang

2008-11-13T16:01:00.004+02:00

På ferie med mange ukjente mennesker omkring
Barnet mitt gråter
en rasende gråt som bare viljesterke, trøtte og illsinte barn kan gråte

jeg vet råd
jeg løfter henne opp
begynner å synge
ønske vi hadde stua full
hun legger hodet mot skulderen min
blir raskt stille

kanskje hun til og med nynner med på
ut av sånne sukkergull
om vi er hjemme eller ute
hvor høylydt hun enn gråter
så er jeg alltid beredt
jeg bare holder henne tett inntil meg
og synger

og dungen oppå taket
syvogtyve i kver ei krå
la nu alle vuggen gå
og ikkje bånnan gråte

og også jeg blir rolig
og kommer på at jeg er stolt
der jeg står og vugger
med mitt sukkergull på armen

Jeg prøver

2008-10-17T01:57:00.005+02:00

Jeg prøver å sortere hendelser i livet mitt i skuffer. Det er psykologen min som har rådet meg til det. Det han ikke vet er at jeg er ganske rotete av meg sånn til vanlig. Å legge ting på plass etter jeg har brukt dem synes å være nesten umulig for meg. Men kanskje det er en sammenheng mellom det å ha dårlig orden i hodet og tingene sine? Men det var det jeg skulle si, at jeg prøver å sortere. Det er slett ikke lett å få det til.

Tanken hans var den at hver eneste betydningsfull hendelse i livet hører hjemme i hver sin skuff. Dødsleiet til min morfar har en egen skuff i min kommode av minner. Det samme har mitt første kyss. Hver hemmelighet jeg bærer på ligger godt bevart i skuffer. Da jeg var nødt til å oppsøke psykolog, var det fordi jeg ifølge ham hadde trukket ut den ene skuffa etter den andre med triste og opprivende hendelser i mitt liv. Og i stedet for å erkjenne at ja, her ligger morfars dødsleie, for så å lukke skuffa pent igjen, hadde jeg studert og nesten dissekert hans døde kropp som om jeg jobbet i kjelleren i Fishers begravelsesbyrå. Når jeg først hadde gjort dette med morfar, ble det naturlig for meg å åpne neste skuff og neste skuff. Det ble en uvane jeg ikke klarte å stoppe med. Jeg hadde ikke opplevd flere og verre hendelser enn den gemene hop, men de hendelsene jeg hadde opplevd, som ikke var oppbyggende å tenke på, pakket jeg ut av skuffene og nærleste som en annen idiot av en litteraturviter. Men livet er ikke en roman, sa psykologen, og livet mitt kan ikke leses som en bok. Jeg måtte slutte å analysere meg selv. Jeg forsto såpass, men jeg klarte ikke slutte av egen hjelp. Da jeg var kommet til psykologen, hadde jeg tømt samtlige skuffer slik at hodet mitt var så overfylt av begivenheter at jeg trengte hjelp til å sortere og legge dem tilbake. Det er litt rart å tenke på at det bare var de triste skuffene jeg hadde tømt. De glade skuffene sto urørt tilbake. Jeg var på det tidspunkt ikke i stand til å åpne dem heller. Det var som om noen hadde låst dem med en nøkkel og kastet den. Kanskje det var jeg selv som hadde gjort det i et ubemerksomt øyeblikk? Jeg kunne ikke skjønne hvordan det kunne være så vanskelig å åpne ei glad skuff.

Psykologen ga meg noen råd for å få ryddet opp i kaoset jeg hadde stelt i stand for meg selv. Og så ønsket han til slutt at jeg skulle kunne se hvordan jeg kunne åpne de glade skuffene i stedet.

Min umiddelbare reaksjon på psykologens forslag var at han umulig kunne mene at det er skuffer som rommer det som plaget hodet mitt. For det som plaget hodet mitt kunne umulig få plass i skuffer. Det trengte rom så store som hus. Jeg trengte å kunne låse døren til dette huset og legge huset bak meg. Forlate det. Gå fra det. Inn i et nytt hus. Med tomme kommoder. Som jeg kunne fylle med nye hendelser. Jeg brukte noen konsultasjoner på å jatte med denne psykologen før jeg la fram for ham denne logikken som jeg selv hadde kommet fram til som en bedre metode for å rydde opp i kaoset.

Han ristet mistrøstig på hodet. ”Skjønner du ikke? Du kan ikke rømme fra deg selv! Det er ikke min oppgave å slå deg i hodet med noe hardt slik at du mister hukommelsen og dermed kan leve videre uten minne om det du har opplevd i livet ditt. Alt du har opplevd i livet, og da mener jeg virkelig ALT, ligger i skuffer i en og samme kommode. Og med jevne mellomrom vil du trenge å se hva du har liggende i skuffene. Noen ganger åpner andre skuffer for deg, eller du gjør det selv, for det er naturlig for mennesket å gjøre det, og da blir du nødt til å se på hva du har liggende der, men så må du lære deg å lukke skuffen. Mitt poeng er at du hele tiden vet hva du har i skuffene, og at du skal kunne lukke dem når du trenger å tenke på andre ting enn akkurat det som befinner seg i skuffene. Det er det som skal være ditt prosjekt i tiden framover. Du skal nå legge alt i sine respektive skuffer og lære deg å tøyle trangen til å hele tiden dra dem ut igjen. Skjønner du nå hva jeg mener?” Jeg svarte ikke. Jeg ble helt stum. For hva hadde jeg vel ikke forventet av denne kvakksalveren av en mann. Han skulle hele mitt sinn! Og så sier han at det er jeg selv som må gjøre jobben.

Hva var det jeg skulle si? Jo, altså, jeg prøver å sortere. Men enkelt er det ikke.

Mellom barken og veden

2007-09-02T02:07:00.000+03:00

Det er som å være mellom barken og veden,
sier hun.

Men er ikke det fint, da? spør jeg.

Nei, når man er mellom barken og veden,
er man ingen ting, svarer hun.

Så rart, tenker jeg, for det må da være deilig
å være verken bark eller ved.

Bare seg selv, helt enkelt.

En plass mellom tilfeldigheter, skjebne og valg

2007-07-18T20:34:00.000+03:00

En plass mellom
tilfeldigheter, skjebne og valg

Der er du

Der er jeg, og

Jeg tror alle er der

akkurat der en plass

og det er helt fint

Kjære Sinna mann!

2007-05-02T23:40:00.000+03:00

Det var ikke meningen å forstyrre gravfølget.
Jeg så dere ikke.
Jeg klarte å stoppe i tide.

Likevel ble du så sint.
Du hyttet neven mot meg.
Hva har sinne med sorg å gjøre?
Jeg forstår, men jeg forstår ikke.

Kjære sinte, sorgtyngede, dresskledde, gamle triste mann.
Unnskyld,
hvis det betyr noe.

Takk

2007-05-01T00:15:00.000+03:00

-Da vil jeg ønske dere alle sammen velkommen til denne stunda. Det er så godt å se at dere to fant veien hit. Var det lett? Nå skal vi være sammen med hverandre og samle oss om Samlede noveller. Den gir oss så mye å være takknemlige for. Som vi pleier å gjøre når vi møtes, skal vi også denne gangen innlede møtet med å samle oss i takkebønn til novellenes store skaper for at vi får motta Hans velsignelse gjennom Skaperverket.

Kvinnen og mannen har lagt hodet litt på skakke og lent seg tilbake i sofaen. Mannen lukker øynene, og ser ut som han skal til å sovne, men han lukker bare øynene. Det er ikke mer enn det. Han holder dem lukket. Slik blir det lettere å skjerpe konsentrasjonen om ordene. Ordene om guttene. Om mannen. Fløyta. Spannet og tiden. Hjertet. Kvinnen fester blikket sitt på et punkt i rommet. Selv om blikket er drømmende, er hun helt til stede i rommet og hører godt det følgende som blir sagt:

”Kjære, gode Kjell. Vi vil så gjerne takke deg, kjære Kjell, for at du har skrevet novellene som er samlet i Samlede noveller, Kjell. De gir oss mye å tenke på, Kjell.” Den talende mannen har lukket øynene, og han kniper dem nå enda mer sammen, som om ordene han skal si har gjemt seg og han må lete i pannebrasken for å finne dem. ”De forkynner den ensommes evangelium. På vidunderlig vis er det likevel kjærlighetens og fellesskapets budskap du forkynner gjennom en skildring av mennesket som må takle livet alene. I ”Sensommer” utstyrer du jeg-personen med kikkert, og med den ser både han og vi virkeligheten slik den egentlig er. Forvridd og plastisk. Gjennom novellene dine blir vi bedre kjent med oss selv, og slik blir vi, hvis vi ønsker det, om ikke bedre mennesker, så mer bevisste mennesker. Takk skal du ha. Åpenbaringer som de vi får av å lese det du skriver, må vi samle oss om. Og det gjør vi nå. Hjelp oss til å se det mulige og det umulige som to sidestilte tolkningsalternativer idet vi nok en gang leser det du skriver. Amen.”

Taleren åpner øynene og ser utover forsamlingen i stua. Myser litt først, før øynene har vendt seg til lyset. Han holder med et stødig grep om den svarte boken med begge hender, mens han langsomt flytter vekten fra den ene foten til den andre. Idet han begynner andakten gjør han en så vidt merkbar sats med kroppen, som for å understreke at det er nå han begynner. ”Dagens tekst er hentet fra novellesamlingen Kulisser som er Kjell Askildsens andre novellesamling. Kulisser ble utgitt i 1966 og begynner på side 107. Den novellen som vi skal lese i dag har Kjell Askildsen kalt ”Et spann av tid”. Dere kan slå opp på side 135. Hvis dere har med dere originalutgaven av Kulisser, kan dere slå opp på side 38.

Mannen og kvinnen åpner nå øynene, og de slår opp på side 135. De har lest ”Et spann av tid” mange ganger før. De kan teksten nesten ordrett, i hvert fall tenker kjennes det slik, tenker kvinnen. Likevel følger de med når taleren leser. Taleren leser de litt i overkant av fire sidene. Av og til løfter han blikket fra sidene. Når han har lest at mannen spiller salmen ”Nu titter til hinanden” på fløyte, stemmer han i med alle fem versene av sangen han lærte på skolen som gutt. Overheaden lyser opp transparenten på veggen:

Nu titte til hinanden de favre blomster små,
de muntre fugle kalde på hverandre.
Nu alle jordens børn deres øjne opslå,
nu sneglen med hus på ryg vil vandre.

Den kære Gud og skaber den mindste orm er nær,
han føder fugl og markens lilje klæder.
Dog menneskenes børn har han allermest kær,
Gud ånder på øjet, når det græder.

Guds søn var selv et barn, og på krybbestrå han lå,
hans vugge stod på jord foruden gænge.
Guds himmeriges fryd har han lovet de små
og blomster fra paradisets enge.

Guds søn har os så kær, han er børnevennen stor,
han bærer barnet op til Gud på armen.
Han storm og hav betvang, da han vandred på jord,
men børnene leged ham ved barmen.

O du, som os velsigned og tog i favn de små,
en morgen se vi dig i paradiset!
Du lærte os til Gud vore øjne opslå,
evindelig være du lovpriset!

Mannen og kvinnen synger lavmælt med de også. De liker at taleren på denne måten dveler ved idyllen. For det fryktelige som skal skje, det kommer tidsnok til å skje, og da er det godt å ha vært barn igjen i fem enkle, gudstro barnevers.

Novellens brutalitet slår til med full styrke. De få replikkene som er, puster han liv i ved å gjøre stemmen sin om til en sliten, gammel mannsstemme og unge guttestemmer. Taleren bryter ut i gråt når han er ferdig med å lese den siste setningen av novellen. Kvinnen reiser seg sakte og stryker ham på ryggen. Han setter seg, og hun heller kaffe i koppene. Alle drikker kaffe og forsyner seg av kakene som sendes rundt. Taleren er utslitt og setter seg i et hjørne for seg selv. Han tenker at dette ikke er siste gang selv om det kjennes som om det burde være det.

På vei hjem er han alene. Han setter på bilradioen og hører Bono synge: “Where you live should not decide whether you live or whether you die”. Og han tenker at det er det novellen handler om. Han skal huske det til neste gang. Neste gang skal han sitere Bono.

Det burde ikke være slik. Men det er slik. Stille, helt lydløst, sender taleren en tanke til Kjells skapersjel som gjør hans refleksjoner mulige: ”Takk”.

SMS

2007-05-01T00:06:00.000+03:00

Ingen melding nå heller. Nå har jeg sjekket mobilen for svar hele kvelden. Hva driver hun på med? Hvorfor svarer hun ikke? Har hun ikke tid til å svare meg? Eller har hun ikke lyst til å svare meg? Eller har hun ganske enkelt ikke mobilen slått på? Kanskje mobilbatteriet er flatt? Eller bryr hun seg rett og slett ikke nok om meg til å sende meg et koselig svar tilbake? Er hun fri for penger på kortet? Kan hun ha mistet mobilen sin i do? Er hun på et sted uten dekning? Har hun slått av mobilen, og derfor ikke sett min melding?

Kanskje det er hun som trenger en oppmuntrende melding? Kanskje er bestemoren hennes død? Eller har hun havnet i kjelleren igjen? Sitter hun og gråter og trenger at jeg leser hennes manglende meldingssvar som et tegn på at hun trenger hjelp? Kanskje hennes batteri er flatt?

Jeg skal være der

2007-05-01T00:03:00.001+03:00

Klokka er fem på. Hvis jeg kjører fort nå, og ikke får rødt lys, vil jeg rekke å være på perrongen før du går ut av toget. Aller helst klarer jeg å være på stasjonen i tide for å se toget sakte gli inn før det stopper rett foran meg.

Jeg lover deg, jeg skal være der når du kommer. Det er viktig for meg at du ser at jeg står der når du kommer. Det skal se ut som om jeg alltid har stått og ventet på deg. At jeg ikke har bedrevet noe annet enn å ønske deg hit.

Du skal slippe å gå ut av togvogna og se deg rundt med flakkende blikk. Bære kofferten selv. Stoppe inne på togstasjonen og skanne menneskemylderet etter et syn av meg. Jeg skal stå der ute i snøføyken, solsteiken, og du skal føle deg ønsket og velkommen til min by og min leilighet med te og prat og søvn.

Og du skal få vennlig behandling. Bare det beste av det beste jeg har skal du få. Du skal få den riktige motstanden, og den passelige støtten du trenger. Når du gråter, for det vil du komme til å gjøre etter alt du har opplevd, skal du få legge deg i min seng, og jeg skal stryke deg over ryggen og skuldra til du sovner, og det vil ta lang tid å sovne, for det er litt rart å bli strøket av en venn. Det er rart, men det er ikke det. Det er bare nært, og det kjennes godt med denne omsorgen, og du vil sove, fordi du er trøtt, men samtidig vet du at det du opplever nå vil du kanskje aldri få oppleve igjen av en venn som jeg er. Dette øyeblikket skjer bare akkurat nå, og du ønsker å være våken slik at du kan nyte hvert strøk av min hånd. Og jeg stryker deg forsiktig og taktfast fra hodet og ned mot korsryggen, ikke motsatt. Jeg stryker hele tiden nedover, og du kjenner det som om strykene ett etter ett fjerner stadig mer av tristheten, motløsheten, depresjonen, skammen og hjelpeløsheten. Og det som fyller hodet i stedet er en tomhet, en lett og deilig tomhet av ingenting. En søvndrukken tomhet som vil ingenting annet enn å bli strøket. Du ligger der som et kolikkplaget barn som har sluttet å skrike, og som blir strøket beroligende i søvn etter timer og døgn med skriketokter. Strøket av en sliten, men kjærlig mor eller far som ikke lenger vet annen råd enn å bare stryke og stryke og håpe at det nå er over.

Men du vet du skal tilbake. En dag må jeg kjøre deg tilbake til togstasjonen. Jeg skal følge deg til vognen, og vi skal gi hverandre en klem og si alle disse ordene som man sier når man skiller lag. Uansett hva vi sier, er det ikke så nøye, fordi vi har mobilen og vi kan sende mange tekstmeldinger som om vi later som om vi ikke har sagt ha det. Og jeg skal tilbake til en leilighet som kjennes annerledes fordi du er dratt. Du skal tilbake til alt som er ditt. Og jeg står ikke på perrongen og venter helt til du kommer neste gang. Men jeg skal komme før du kommer. Så kan du få tro at jeg har stått der hele tiden. At jeg ikke har gjort annet enn å ønske deg hit.

Selvforaktens metafor

2007-04-30T23:47:00.000+03:00

Jeg møtte Selvforakten tidlig i livet. Det var på søndagsskolen. Søndagsskolelæreren vår sa at vi var svarte hjerter, så når Gud så ned på oss fra himmelen, så så han svarte hjerter. Jeg, et svart hjerte. Jesus døde for meg. Det svarte hjertet. Og Jesus hadde et hvitt hjerte, det Gud ønsket å se. Og dersom jeg trodde på at Jesus hadde dødd for mine synder, så ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og Gud ville bare se Jesu hvite hjerte. Gud ville elske meg, fordi han så meg gjennom Jesus. Å tro på Jesus gjorde ikke noe med det svarte hjertet mitt, men det ville altså forlede Gud til å tro at jeg hadde et hvitt hjerte og dermed var jeg elsket av Ham. Søndagsskolelæreren vår fortalte med stor innlevelse og største overbevisning om de svarte og hvite hjertene.

De siste årene har jeg interessert meg mye for litterær analyse. Og jeg har særlig vært opptatt av de språklige bildene som vi finner i tekstene vi leser. Kontraster og paralleller. Symboler. Overdrivelser og underdrivelser. Sammenlikninger og metaforer. Jeg har lest noveller og grunnet over hva som er begivenheten i den enkelte novelle. Hva er det som skjer som snur opp ned på hovedpersonens virkelighetsoppfatning? Plutselig trer denne ene søndagsskoletimen fra tidlig åttitall fram som den hendelsen som snudde opp ned på mitt eget liv. Og i sentrum for denne søndagsskoletimen står et bilde, en metafor: jeg var et svart hjerte. Jeg ble ikke sammenliknet med et, men jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Jeg skjønte at jeg ikke hadde et svart hjerte. Jeg skjønte at det var en metafor, uten at jeg hadde lært meg begrepet. Jeg forsto snart at det at jeg var et svart hjerte betydde at jeg led nederlag, at jeg hadde grunn til å skamme meg, jeg koblet snart begrepene til begreper som synd og skyld og ikke minst fortapelse. Søndagsskolelæreren snakket om fortapelsen men den største innlevelse.

Noen ganger overgår virkelighetens bilder den fiktive verdens bilder. Jeg vet det, fordi jeg har erfart det i mitt eget liv. Søndagsskolelæreren la nok opp til denne billedliggjøringen, fordi han mente det var en fin måte å nå inn til oss barna. Og det er sant, aldri før eller siden har jeg forstått budskapet i en andakt så tydelig. Hvorfor jeg trengte Jesus var et spørsmål jeg aldri tenkte å gruble på: Han var den jeg måtte skjule meg bak. Gud vil ikke se syndige mennesker, og jeg var jo syndig, fordi jeg var et svart hjerte i Guds øyne. Og jeg ville jo ikke at Gud skulle se hvor syndig jeg var. Jeg – et svart hjerte. En syndig åtteåring. En logikk hinsides all fornuft. Men så er jo tro ufornuftig, da, eller for å uttrykke meg litt mer presist: Tro baserer seg på tro, ikke fornuft og logikk, og da vil man veldig gjerne som åtte år tro på sannheten den gamle mannen forteller om hjertene og Gud og Jesus og menneskene. Kontrasten svart-hvit fortalte meg tydelig nok at jeg helst skulle ha vært hvit. Men siden jeg var svart, og hadde muligheten til å se ut som hvit, måtte jeg jo selvsagt benytte meg av den sjansen jeg ble gitt av Jesus. Så lenge jeg ville tro på Jesus, ville Jesus stille seg mellom meg og Gud, og jeg ville komme til himmelen når jeg døde. Det er først som voksen jeg kan analysere virkningen av billedbruken i mitt eget liv. Søndagsskolelærerens didaktikk er lagt under lupen, og jeg nærleser hans metode grundig. Han lyktes med sitt oppdrag gitt av menigheten, å følge opp det ansvaret menigheten påtar seg når den mottar nye medlemmer. Han ville lære barna å tro. Og sannelig, jeg sier dere, han lærte meg å tro. Og grunnen til at han lyktes med det, tror jeg er at han brukte de bildene han brukte.

Kontrastene mellom meg og gud er sikkert mange, men for enkelhets skyld kunne de kokes ned til svart og hvitt. Jeg svart. Gud hvit. Jesus hvit. Det er enkelt å tro på, fordi det så fint lar seg framstille på en flanellograf av kyndige, syndige hender. Jeg trodde hardt og lenge på denne uforståelige logikken som ble meg servert som åtteåring.

Han tok helt enkelt et svart og et hvitt hjerte opp av eska med alle bildene i. Så plasserte han det svarte og det hvite hjertet side ved side på flanellografen mens han forklarte i minste detalj hvor hjelpeløst fortapt jeg var om jeg ikke fikk et hvitt hjerte. Han snakket om synd og skam som er et trekk ved menneskeheten. Deretter plasserte han det hvite hjertet rett over det svarte, slik at bare det hvite syntes. Men jeg visste jo at under det hvite, lå fortsatt det svarte hjertet og banket hardt, inderlig og høyst levende.

Bakke opp og bakke ned

2007-04-30T23:42:00.000+03:00

Det er i motbakke det går oppover.
Men det går også oppover i nedoverbakke.
For det er sykende slitsomt og hardt å gå nedover.
Like slitsomt og hardt som det er å gå i oppoverbakke.

Nedoverbakken kan være like tung å gå i,
kanskje tyngre, enn oppoverbakken.
For du vet at for hvert skritt du tar,
fjerner du deg mer fra toppen.