Pakten

I syvende klasse fikk vi ny norsklærer. Han trengte ikke sette seg i respekt, fordi vi kjente ham fra før som rådgiver. Og rådgivere, rektorer og inspektører respekterte vi. Sånn var det i alle fall på det sene 80-tall. Om det er sånn fortsatt, se, det er jeg litt usikker på. Men nok om det. Det var egentlig ikke det som var poenget. Poenget var at vi hadde fått ny norsklærer.

Og alle lærere med tro på blanke ark og fargestifter tel gir elevene sine nye skrivebøker ved skolestart. Det er noe magisk med disse blanke arkene. Ark med striper, ark med ruter. Ark i resirkulert, brunt papir, og ark i klorbehandlet, hvitt papir. Den nye norsklæreren vår var ikke noe unntak. Han hadde tro på oss og alle mulighetene som lå i det nye skoleåret. Og ikke minst, han måtte hatt tro på den første skriveoppgaven han gav oss. Han delte ut nye skrivebøker. A4-bøker med duse rosa, blå og hvite striper på omslaget. Med hvite linjerte ark. Bøker med uante muligheter. Vi hadde ingen aning hvilke muligheter. Ingen aning!

Høstens første norsktime. Han hadde delt ut bøkene. Og der satt vi, fjorten lærevillige elever som etter en lang sommerferie ville gjøre alt riktig. Så instruerer han oss i den første skriveoppgaven: ”Skriv av Inger Hagerups dikt på første side i boka”:

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei,
i tynne, tynne sommerklær
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekragene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.


”Skriv diktet så pent dere kan på første side i skriveboka. Bruk god tid. Overgå dere selv.” Jeg vil tro at noen av guttene ble veldig frustrerte over å få en slik oppgave. Skjønnskrift. Blæh! Men jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss jentene hev seg i kast med oppgaven med den største iver. Gjett om vi skulle imponere ham. Han skulle få se hvor flinke vi var til å skrive pent! Ved timens slutt samlet han inn bøkene. Og i dagene etterpå ventet vi på tilbakemeldingen.

Vi fikk tilbake bøkene, og som seg hør og bør fikk vi ros for pen håndskrift og fint oppsett. Så gikk det en uke eller to. Sommerferien var definitivt over, og vi lengtet etter høstferie. Riktig så ille var det nok ikke, men den store entusiasmen for skolehverdagen hadde i hvert fall bleknet betraktelig. Og han ga oss en ny skriveoppgave. En selvstendig oppgave. Ikke et nytt dikt som skulle kopieres inn i boka, men en stil. Jeg kan ikke huske om han oppfordret oss til å skrive pent denne gangen også, men det gjorde han sikkert. Det skulle brått bare mangle: Det var jo tross alt en innføringsbok.

Da vi fikk tilbake stilene, forventet vi utelukkende tilbakemelding på våre skjønnlitterære krumspring. I hvert fall gjorde jeg det. Dette var den første ordentlige stilen vi hadde skrevet. På ungdomsskolen skulle vi begynne å skrive stiler. Og nå hadde vi skrevet vår første. Og det kan godt hende at han faktisk ga en tilbakemelding på oppfinnsomheten vår. Det gjorde han sikkert. For han var jo en god norsklærer. Men det som gjorde inntrykk på oss, og det jeg kan huske, er kommentaren han hadde skrevet i alles bøker. Kommentaren som hadde med skriftformingen å gjøre. Ingen hadde skrevet pent nok. Og han visste vi kunne bedre. Det var bare å se på første sida i boka.

Som jeg sa, vi hadde ingen anelse om de mulighetene han så i denne boka. Men det gikk opp for oss. Og vi følte oss ført bak lyset. Dette var en metode jeg sjelden har møtt som elev, verken før eller siden. Men det var en virkningsfull metode. En metode lærere ganske sikkert kunne tatt i bruk oftere. For fortellingen er ikke slutt med dette. Før timen var slutt, ville han inngå en pakt med oss. Han fortalte oss at han begynte skoleåret slik med alle sjuendeklassene han hadde. Men for å kunne fortsette å gjøre dette med neste års sjuendeklasse måtte vi love at vi ikke fortalte sjetteklassingene om dette uskyldige peket han ville utsette dem for.
Appellen gikk inn! Klart vi ville hjelpe ham med å lure dem også. Nå var vi på lag, han og vi. Vi delte en hemmelighet. Selv om stoltheten vår hadde fått en aldri så liten skrape, var det en kostnad vi kunne betale. For nå gikk vi ikke på barnskolen lenger!

TANKEN

Tanken vet og bestemmer
Handlingen er et speilbilde

av tanken som
adlyder noen utenfor
som ikke er Gud

men som kynisk mønstrer andre
på dine vegne

Og du
du kan ikke annet
enn å følge den

Femtito plukk opp

Nå har jeg sluppet kortene
på golvet

og møysommelig har jeg plukket dem opp
alle femtito
ett for ett

Jeg har lagt alle kortene på bordet
sortert dem i fire bunker
hjerter ruter kløver spa

Jeg har lagt dem i stigende rekkefølge
fra en ikke til ess
for øverst
der er kongen

der er jeg

SABOTØREN

Ganske forvirrende
må jeg si
å være en stridskvinne

Når jeg ikke vet
hvem jeg strider for

Enda mer forvirrende
å oppdage at oppdragsgiveren
er meg
og striden
står om en sak jeg ikke vet hva er

og jeg som trodde

de skulle stige opp til skyene og blande seg med andre ord

komme ned igjen
som vakre snøkrystaller
og legge seg på pannebåndet mitt

skinne som diamanter

og jeg som trodde
de var fuktighet på en tynn og klam jakke

fuktige ord som ville fordampe
om jeg hang jakken til tørk
på en stolt stumtjener

stakkars, stakkars meg
som fortsatt har jakken på

for stumtjeneren står der
i skammekroken

og det regner inne også
og jeg trenger jakken
selv om den er aldri så tynn
og jeg aldri så kald

og jeg som trodde at ordene
var tanker som la seg til hvile om natta
og ventet til det ble dag med å kreve meg

men så vekker de meg
midt på natten
fordi de er sprell levende og våkne unger
som jeg må passe på og gi omsorg
om jeg er aldri så trøtt
selv om jeg ikke er det

unger som jeg elsker
hva skulle jeg gjort uten dem

SVAMPEN

En knusktørr svamp
hyler mot den grønne tavla
stripete ord som
ikke blir borte

Elevene grøsser
Hvorfor har ingen gått skrittene
ut til vasken
holdt svampen under rennende vann
og klemt ut gammelt krittstøv

Svampen har vært tørr lenge
Ingen fukter den
Det er på tide

HVEM

Depresjonen har hakket løs på meg
med hakke, spett og øks

med skarp presisjon
har den boret dype hull
med drill

Rustne kniver
gir stygge arr
lokker fram raseriet

Hvem skal jeg hakke på
med hakke, spett og øks

Skal jeg bore mørke hull
rispe dype sår
med mine rustne kniver

i deg

JEG FOLDER MINE HENDER

Jeg legger hendene mine i dine hender
Vil du holde dem?

Jeg legger hodet mitt på ditt fang
Vil du stryke det?

Jeg legger livet mitt i dine hender
Vil du ordne det?

Du legger hodet ditt på mitt fang
Jeg stryker det til du sovner

Du legger livet ditt i mine hender
og hviler deg en stund

Jeg folder mine hender
og tror jeg skal klare meg

For jeg klarer deg

Mark og mus

Det som bekymrer meg
med døden
er det å dø
alene

Nei, forresten

Å være død
er verst

Ligge der i en lukket kiste
med mark og mus